Anmeldelser

– Jeg føler ikke at jeg får svar på det jeg ønsker å få svar på

To kulturjournalister har prøvd å se film og skrive om dem. Her kan du lese hvordan det gikk.

RENESSANSEPRINSEN: Er det William Heimdal som er Norges prins? PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival
RENESSANSEPRINSEN: Er det William Heimdal som er Norges prins? PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival
Publisert Sist oppdatert

De røde firkantene fra Biff er ikke lenger å se i bybildet. Årets festival er ferdig, og projektorene er slukket for denne gang.

Her er vår dom over noen av filmene vi så.

Perfect days: 

Filmen jeg og mine med-kinogjengere skal oppleve sammen heter Perfect Days og handler om Hirayama. Han er livsglad, til tross for sin noe livstrøttende hverdag.

Rammen for filmen er Hiarayamas liv som renholder på de offentlige toalettene i Tokyo. Dag ut og dag inn går til å stå opp veldig tidlig, gå ut døra og se på været i rundt et halvt sekund, komme seg ut i bilen og drikke iskaffe før turen går til de mange pene toalettene i byen. Dette er en film som minner seeren på de små øyeblikkene fylt med glede i hverdagen. Japansk kultur blandes med amerikansk musikk, og til tonene av House of the rising sun ser vi Hirayama kjøre bil og spise matpakken sin under favorittreet sitt. Skuespillet til Kôji Yakusho glitrer, og spesielt avslutningsscenen sitter i lenge. Feeling Good av Nina Simone akkompagneres av Yakushos blikk som stirrer rett inn i kameralinsen. Et helt følelsesspekter med smil, tårer, anger og nostalgi blir spilt både lavmælt og øredøvende samtidig. 

Blaga´s Lessons
HAPPY: Det er mye hverdagsglede i denne filmen. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival
HAPPY: Det er mye hverdagsglede i denne filmen. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival

Jeg har levd i en illusjon om at filmene som kurateres av filmnerdene i Biff er bra. Jeg har hatt tillit til de som setter sammen programmet, og har tenkt at en hvilken som helst av biffilmene fortjener et godt terningkast. Den illusjonen brast i møte med Blaga´s lessons.

Filmen handler om Blaga som ønsker å begrave sin nylig avdøde ektemann, men som blir lurt av mafiaen til å kaste alle pengene sine ut av vinduet. Hun vikler seg inn i mafiaens tråder, og er før hun vet ordet av det en hardbarket kriminell selv. Problemet med filmen er at den er bekmørk, men likevel dørgende kjedelig. Dette er en thriller slik det ikke skal gjøres. Hvis jeg leser filmen i beste mening, og legger godvilja til, kan det være at kjedsomhet er et bevisst virkemiddel. Blaga smelter på en måte inn i den kriminelle verden, og det kan tenkes at mangelen på handling er med på å rettferdiggjøre valgene hennes. Likevel er filmen forutsigbar og lite givende. Jeg sitter igjen med følelsen av at dette er to timer jeg ikke får tilbake. 

The farmer and the hipster

Det er overraskende engasjerende å se en østerriksk bonde drive den lille bondegården sin.

KJEDELIG: Det høres kanskje spennende ut med østeuropeisk mafia. Så feil kan en ta. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival
KJEDELIG: Det høres kanskje spennende ut med østeuropeisk mafia. Så feil kan en ta. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival

Christian Bachler driver en gård i de høyreiste fjellene i Alpene, og blir tvunget til å betale erstatning for en kvinne som blir trampet i hjel av hans kyr. Avisredaktøren Florian Klenk skriver en kommentar om at det bare skulle mangle, og debatten er i gang. Bonden utfordrer hipsteren til å leve med han i én uke. Denne dokumentaren handler om sentrum-periferi-debatten, matsikkerhet, mellommenneskelige relasjoner og nye vennskap. Dette er hjertevarm samfunnskritikk portrettert gjennom varme relasjoner og sladring i bygda. Den store diskusjonen kan lett overføres til Norge. 

Adamant 

På Seinen flyter et psykiatrisk senter som heter Adamant. Dette er en varm og inkluderende film hvor vi tas med inn i psykiatrien, inn i det mange kanskje prøver å overse.

«Kan man bli frisk fra galskap?» spør en av pasientene inn i kameraet. Det er hun overbevist om. Kameraet hviler på pasientene, én etter én. I ansiktene kommer mennesket til syne i sin helhet. Vi får betrakte det vonde; Et ansikt som plutselig spenner seg, rykninger i fjeset, manglende tenner, et hiv etter pust for hvert ord man vil si, haltende gange. Men vi får også se det gode; Smilende ansikter med humor, glede og lidenskap. Mennesker som er bevisste på at de er syke og som ønsker å bli friske. Til det bruker de kunsten. De synger, spiller gitar og piano, tegner, danser og skriver poesi. Filmen gir oss et innblikk i kunsten som en redning, og poengterer viktigheten av å «holde menneskets poetiske ånd i live». Det er sårt å få høre hva pasientene tenker om seg selv i verden. En middelaldrende kvinne forteller at når de går ut så stirrer alle på dem. «Kanskje vi ser ødelagte ut», sier hun. «Folk her er ikke terrorister, de har dårlig selvbilde.» En rørende og sterk film. 

Renessanseprinsen
MODERNE BONDE: Slik kan det se ut å være bonde i Østerriket i det 21. århundret. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival
MODERNE BONDE: Slik kan det se ut å være bonde i Østerriket i det 21. århundret. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival

William Heimdal, eller Renessanseprinsen, er en gammelmodig 20-åring, som ifølge seg selv er født 2000 år for sent. I dokumentaren følger vi hans reise i kunstverdenen fra han er 15 til i dag, med familien tett på.

Ikke bare portretterer filmen kunstnerens arbeid mot å bli verdens største kunstner, som er det noe ydmyke målet. Filmen er også stappfull av morsomme replikker og har en lett, humoristisk tone. Heimdal er for tiden aktuell som deltaker i Portrettmesterskapet, hvor han blant annet kaller Munch for “en dårlig maler”. Han har tidligere sagt til NRK at han liker å provosere. Men i filmen får vi også se en annen side av Heimdal, en side som nok ikke så mange av oss har sett før. Et snev av alvor henger over den unge kunstneren. Vi er vitne til en ensomhet i det å føle seg annerledes og ikke føle seg forstått. Også er det ikke alltid så lett å føre small talk med medelever som er en gjeng med klimafanatikere og mannehatere. Balansegangen mellom det såre og det humoristiske satte jeg stor pris på, og gjorde filmen til en herlig opplevelse. Rensessanseprinsen kommer på NRK TV senere i år.

El Equipo

El Equipo er en sterk dokumentar om arbeidet til rettsantropologen Clyde Snow og teamet hans. Under Den skitne krigen (1976-1983), drepte militærdiktaturet i Argentina flere tusen mennesker, noe de i etterkant fornektet. Vi får følge teamet til Snow fra 1984, mens de arbeider med å grave opp og identifisere masse skjeletter, for å finne ut om disse samsvarer med menneskene som er forsvunnet. Teamets oppgave er risikabel, og de mottar ofte dødstrusler. En tung film, heldigvis med noen humoristiske avbrekk: «We’re really sorry. We only take death threaths after 4:00 pm».

KUNST SOM HJELP: Psyke syke pasienter bruker kunsten for å bli frisk. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival
KUNST SOM HJELP: Psyke syke pasienter bruker kunsten for å bli frisk. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival

I dokumentaren blir det også satt fokus på familiene. Ved å rydde i kaoset sørger antropologene for at mange familier endelig fikk forsone seg med sannheten om hva som skjedde med deres savnede. Det var familiene som holdt antropologene gående gjennom det tunge arbeidet. For min del er det sterkeste øyeblikket når det fortelles om en av de pårørende som får se levningene av søsteren sin, og tar med seg en bit av skjelettet på vei ut.

All Dirt Roads Taste Of Salt

Det overrasker meg at på Biff er det skuffende mange publikummere som forlater salen før filmene er ferdig. Det er veldig irriterende. Dette gjelder særlig de saktegående filmene, deriblant All dirt roads taste of salt. Vi følger en kvinne i livets ulike faser. Fra hun er barn, til ungdom, til hun er voksen og selv blir mor. Mor – datter forholdet står sentralt. Filmen er fragmentert i de ulike fasene, som kommer litt hulter til bulter. Det er dette, ikke tempoet, som gjør filmen krevende for min del. I tillegg etterlater filmen seg en del spørsmål, og jeg føler ikke at jeg får svar på det jeg ønsker å få svar på.

En annen hake er at filmen mangler teksting, noe som preger min filmopplevelse i stor grad. Det er få replikker, og når noen først sier noe er det vanskelig å høre hva. Det visuelle er derimot veldig gjennomført. Med estetisk vakre bilder kan hver scene nesten minne om et maleri. Filmens univers er behagelig å være i, noe som nok skyldes zoomingen med mye nærfilming og små detaljer, som lyden av to sommerfuglvinger som klappes sammen. 

Omen
MORSOM, MEN ALVORLIG: Det henger at alvor over William Heimdal. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival
MORSOM, MEN ALVORLIG: Det henger at alvor over William Heimdal. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival

I denne filmen står også familiebånd sentralt. Koffi reiser tilbake til hjemlandet Kongo med forloveden sin, for å få velsignelse av moren. Da han ble født bestemte moren seg for å sende ham vekk fordi hun trodde han var en trollmann, grunnet et fødselsmerke på kinnet. Hun tenkte han ville medføre en forbannelse over familien, og skepsisen er tydelig når han vender hjem igjen.

Filmen byr på originale bilder, flotte, fargerike kostymer, en absurd handling og et gjennomgående surrealistisk preg – noe jeg elsker. Men her var det for mye som skjedde. Det var vanskelig å se noen tydelig rød tråd gjennom de mange historiene som utspilte seg samtidig, i det store persongalleriet. I tillegg ble det stilt for mange spørsmål som bare ble hengende i løse lufta. De mystiske bildene var spennende i seg selv, men jeg skulle ønske at filmen lot oss få bli i disse. I tillegg hadde det vært fint om den ga oss et par svar, så historien i sin helhet ble lettere å forstå. Til tross for det gode utgangspunktet synes jeg dessverre at Omen var et rent kaos.

LAGET: Det trengs et godt lag for å grave opp skjelett. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival
LAGET: Det trengs et godt lag for å grave opp skjelett. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival
VISUELT GJENNOMFØRT: Nesten hver scene kan minne om et maleri i denne filmen. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival
VISUELT GJENNOMFØRT: Nesten hver scene kan minne om et maleri i denne filmen. PRESSEFOTO: Bergen internasjonale filmfestival
Powered by Labrador CMS