Studentdemokratiet handler om mer enn ambisjoner

Simen Bø har, i sitt debattinnlegg, rett i at verdien av studentvalget ikke er selvsagt. Verdien er naturligvis relativ ut ifra hvor mye valget betyr for den enkelte. Kandidatene og listene har forståelig nok en mye større tilknytning til studentvalget enn studentene som ikke får det med seg eller ignorerer det. Dette betyr derimot ikke at valget ikke har en egenverdi i seg selv som et sted der flere studenter kan få utløp for sitt engasjement.

Bø er derimot kritisk til at det er stor enighet knyttet til flere av kampsakene. Dette er utvilsomt uproblematisk. For å sette dette litt på spissen kan man godt si at et fellesnevner i all studentpolitikk, og blant alle som stiller til valg, er at de ønsker å gjøre studiehverdagen bedre. Det er ikke et problem at flere lister og kandidater deler en forståelse av noen av tiltakene som kan bedre studiehverdagen, slik som for eksempel ønsker utbedringer av helsetilbudet eller et styrket undervisningstilbud.

En annen del av kampsakene får også kritikk for å ikke høre hjemme i studentvalget. Der er jeg igjen uenig. Studentdemokratiet ved Universitetet i Bergen kan også fokusere på saker som «enten lar seg enklere behandle på et nasjonalt nivå, eller […] hører hjemme i kommune- og fylkesvalg» nettopp fordi studentdemokratiet også der har muligheter for innvirkning gjennom blant annet medlemskapet i Norsk studentorganisasjon eller gjennom dialog med Bystyret her i Bergen eller med andre studentdemokrati.

Studentpolitikernes «ambisjoner», som Bø ser på med skepsis, kan lett forklares med ett ord: engasjement. Det er det som driver studentvalget. Jeg har mer tro på at de engasjerte studentene som bidrar inn i studentdemokratiet har en interesse av politikk fra før studiet, eller opparbeidet det ved siden av studiet, enn at kandidatene bruker studentdemokratiet som et springbrett inn i nasjonal politikk.

Jeg vil derimot gi Bø rett i at man som seer eller lytter heller ikke alltid klarer å sympatisere seg med kjernesakene til listene. Dette tror jeg derimot ikke skyldes en mangel av uenighet mellom Universitetet og studentdemokratiet. Det kan derimot eksempelvis forklares med studentene bryr seg om noe annet enn kjernesakene til kandidatene, eller til og med at man som student ikke bryr seg om saker på universitetsnivået i det hele tatt.

Min hypotese er at alle studenter har en egen «grense» for hvor engasjerte de ønsker å være. Noen trives best med å for eksempel være fadderbarn og få et fullstendig opplegg å følge en ukes tid. Andre kan tenke seg å være faddere og tar vare på de nye studentene som befinner seg i ny by og på nytt studie. Til slutt har man organ slik som fadderstyrene som jobber med Fadderuken et helt år for at studentene skal få en god start på studietiden. Det er helt i orden å delta i studentlivet på det nivået du best trives med. Studentdemokratiet er stort og fullstappet av engasjerte studenter som gjennom hele året jobber for at din studietid hele tiden skal bli bedre.

Hvorvidt du skal stemme er helt opp til deg – det er også Bø og jeg enige om, men jeg vet at de som kontinuerlig jobber med studentpolitikk hadde satt veldig stor pris på at du tok deg tiden til det.

Debattregler:

• Vil du få din mening på trykk i Studvest? Send innlegget ditt på e-post til ansvarligredaktor@studvest.no.
• Typiske innlegg er rundt 500 ord.
• Lengre innlegg kan vurderes i noen tilfeller. Vi tar oss retten til å forkorte og redigere innlegg.
• Vi trykker ikke innlegg som har vært publisert i andre aviser, fremstår som reklame eller som er hatske og trakasserende.
• Legg ved et portrettbilde av deg selv.