Det er som å kommunisere med døde.

KVOTE. Når har man brukt opp utropstegnene i en e-post, spør journalist Elisa Alfsen Hommeland. FOTO: Truls Skram Lerø


Dette er en apropos. Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.

E-poster føles formelt og litt utdatert. Hvor høflig skal man være når man sender en e-post til noen? Hvor mange utropstegn er for mange utropstegn? 

Det er mange måter og teorier om hvordan man kan skrive en god e-post. Artikler som «Regler for god e-post-etikette» og «15 smarte tips til innboks suksess» får det til å virke som det er en egen kunst å skrive en god e-post.

Man vil gjerne virke vennlig og hyggelig. Samtidig kan man ikke ha for mange utropstegn, for da virker man kanskje litt vel entusiastisk over å sende en e-post.

«Hei!» virker mye hyggeligere enn «Hei.». Men har man brukt opp kvoten for utropstegn allerede i begynnelsen av e-posten da?

Det viktigste jeg har lært, etter altfor mange e-post-utvekslinger endt i misforståelser, er at for mange spørsmål i en e-post kan bety at du ikke får svar på noen av dem. Å i det hele tatt få svar på et enkelt spørsmål, og å ikke bli ghostet på e-post, er en stor seier.

Det verste er å bli sendt inn i innerste sirkel av e-posthelvete, hvor alt av svar er henvisninger til andre e-postadresser å sende til. Alle har en tanke om at neste far i huset kan svare på spørsmålet. Til slutt har man sendt den samme e-posten med det samme spørsmålet til 20 forskjellige mennesker, og syvende far i Dantes e-postinferno svarer med å lenke tilbake til UiB.no.

Så når jeg først skal skrive e-poster, legger jeg mye arbeid inn i det. 

Det går mye tid til å tenke over hva jeg bør skrive og hvordan jeg bør skrive det. E-posten blir redigert alt for mange ganger og sendt til venner for at de skal kvalitetssikre e-posten så jeg kan få fred i sinnet. Så sender jeg den. Det kjennes så endelig. 

Håpet er at e-posten skal være så bra at responsen fra mottakeren er alt jeg kunne drømt om og mer. Med informasjon jeg ikke visste jeg trengte en gang og løsningen for verdensfred. Så jeg ikke trenger begi meg ut på en ny runde i e-posthelvete.

Men det er sjeldent man får drømmeresponsen. Noen ganger sender man en e-post som bare forsvinner ut i det store intet, aldri til å bli hørt fra eller sett igjen. Andre ganger så får man bare tilbake en ett-ords respons som svarer på ingenting.

Kommentarer

kommentarer