IKKE SYNLIGHET. At vi ikke får gjort noe er vel snarere årsaken til at det å nå ut blant folk er vanskelig: Det har for lite å si hva man stemmer, skriver innsender Tarjei Ellingsen Røsvoll. Arkivfoto: Einar Lohne Bjøru.

Studentdemokratiet kan først gjenopplives dersom vi innser at studenter ikke har noen makt.



Studvest sin journalist Kristine Tjøtta stiller betimelige spørsmål til representantene i Studentparlamentet. Journalistikken til Studvest de siste ukene er vel også et forsøk på å stille de samme spørsmålene. Problemet er nok først og fremst at ingen av dem går langt nok.

Nå må nesten jeg bemerke at Venstrealliansen drar vår del av lasset. Vi har fullstappede fester 8. mars og 1. mai, listeleder i Dagsnytt 18, kontinuerlige diskusjoner i Studvest, Bergens Tidende, Klassekampen og i Oslo-studentavisene Universitas og Khrono. I tillegg har vi kontinuerlig kontakt med fagbevegelsen i Bergen, og de politiske partiene. Våre velgere får masse igjen for sin stemme. At vi fikk syv mandater i fjor var nok også en konsekvens av at vi, som Tjøtta etterspør, gikk ut og snakket med velgere. Den manglende synligheten er også delvis skapt av Studvest selv, som utenom å ta imot våre leserinnlegg, sjeldent gjør særlig for å dekke studentpolitikken utenom valguka. Man kunne kanskje begynt med å stille på parlamentsmøtene. Det er nok også slik at den manglende oppslutningen ved valget er noe studentmassen selv må ta ansvar for: Flere bør stemme, og det er ingen lov som sier at folk utenfor parlamentet ikke skal forsøke å bidra til valgoppslutningen.

De siste poengene er viktige, men likevel utenfor vår kontroll. Derfor er det ikke noe poeng i å benekte at Tjøtta har helt rett, og rette blikket innover. SP-UiB har de siste årene vedtatt et uttall prinsipper, resolusjoner, og representantene har deltatt i en rekke styrer, råd og utvalg. Likevel sliter vi med gjennomslag, foruten saker der ledelsen uansett var enige med oss. Fra det siste året har vi Akademia-avtalen og den snart 10 år gamle planen om en studentvilla. Begge viktige saker for SP-UiB og studentmassen, begge saker der vi er fullstendig ignorert.

Problemet er bare at det ikke handler om mangel på synlighet, eventuelt, vår manglende synlighet er ikke årsaken til at vi ikke får gjort noe. Og motsatt, at vi ikke får gjort noe er vel snarere årsaken til at å nå ut blant folk er vanskelig: Det har for lite å si hva man stemmer. Årsaken til dette er at vi har svært lite makt (som UiB må rette opp i), og den lille vi har, bruker vi dårlig (som er det vi selv kan ta tak i). Men det handler om institusjonene i seg selv, ikke hvorvidt vi har ‘lønnede verv’, eller dersom noen skulle tro det, lite kvalifiserte enkeltpersoner i sentrale roller. Dersom Studvest ønsker å se studentenes interesser ivaretatt, er det institusjonene man må begynne med.

Det begynner med måten parlamentet er strukturert. Listevalg er vel og bra, men når det kommer til å velge et arbeidsutvalg så skjer ikke dette på samme vis som ved regjeringsvalg. Et flertall i parlamentet kan ikke velge hele AU, men må spre sine stemmer utover. Antageligvis er dette gjort for å redusere konflikt. Resultatet er at AU blir et splittet organ med interne politiske motsetninger som ender i dissenser, disharmoni og antageligvis personlige konflikter. Dette er en av årsakene til at mange saker «stanser i AU».

I tillegg til dette kommer den grunnleggende strukturen for demokratiet ved UiB. Vi velges inn i styrer, råd og utvalg. Disse har vi sjelden flertall i. Men selv da er vi bare saksforberedende organer som sender sakene videre til Universitetsstyret (der studentene bare har to representanter). I tillegg er møteformen sjeldent vedtaksbasert, men heller diskusjonsbasert. Innspillene til Universitetsstyret blir stort sett et minste felles multiplum av hva de 10-15 medlemmene har uttrykt. Dette problemet forsterkes av den samme valgordningen som gjelder for AU, der man ender opp med at selv et flertall av studentrepresentanter er verdiløst fordi disse er uenige seg imellom. I Velferdstinget sitter også UiB-benken ganske tafatte, også dette på grunn av måten mandatfordelingen er strukturert på.

Selv i de saker vi klarer å samle oss (som studentvillaen), er det likevel lite gjennomslag å hente. Hvorfor?

Historisk har det vært slik at «studentopprør» sjeldent gjøres av studenter alene. Årsaken er ganske enkelt at studenter er velferdsmottakere: Vi lever på nåde. Dette er ikke sant for arbeiderbevegelsen, som kan streike og boikotte, for å vinne frem med sitt krav. Splittelser eksisterer internt, men utad er fronten samlet. Slik blir det makt av. Alliansene med andre sosiale bevegelser, spesielt arbeiderbevegelsen, sto sentralt under opprettelsen av statens lånekasse i 1947 og de stadige endringer i studentenes levekår både før og etter dette.

Men disse alliansene er døde. Studenter jobber i servicebransjen, er baristaer, bartendere, servitører, midlertidig ansatt hos universitetet, men ser ikke på seg selv som arbeidere. De er prekært ansatte og sjeldent fagorganiserte. Muligheten (og kunnskapen) til å organisere seg har de heller ikke, hverken tid eller krefter til å ta kampen for tariff, for ikke å snakke om den helt reelle muligheten for å miste jobben under forsøket. Andre studenter derimot, får livet betalt av foreldre, og seiler glatt inn med A-snitt. Deretter glemmer de den litt kjipe tiden som student så fort den første lønnsslippen cashes ut.

Poenget er at klassesammensetningen av studentmassen gjør mobilisering vanskelig fordi motsetningene er for store. For å ta et eksempel: Å få til et høyere studielån er ikke bare noe de rike studentene bryr seg lite om. Det vil være i deres konkrete egeninteresse dersom studielånet forblir som nå, fordi resten av studentene da må jobbe deltid og får mindre tid til studier. Motsetninger som dette gjør det vanskelig å samle studentene om en felles sak. Derfor trenger vi institusjoner som tvinger frem samling, gjennom sterkere flertallsstyring.

Dersom vi gjør dette har også SP-UiB muligheten til å bygge allianser. De tre millionene (fra UiB, og ikke studentene selv, riktignok) kunne gått til fagorganisering av de ti tusen studenter som arbeider deltid. Her er det verdt å merke at det vil være et gode for fagbevegelsen dersom flere studenter forsvinner ut av arbeidsmarkedet, da utskiftningen vil synke, som gjør organisering enklere. Alliansen går tjener begge parter. Pengene kunne gått til å sørge for at samtlige seminarledere ved UiB var medlemmer av Norsk Tjenestemannslag, og en allianse med de midlertidig ansatte (både administrative og akademiske) ved UiB hadde ikke bare vært strategisk lurt, men moralsk riktig. Ikke minst ville det gjort studentene til en kraft i samfunnet som kunne påvirket hvordan utviklingen av vårt eget universitet blir i fremtiden. Kanskje vi til og med kunne fått UiB til å boikotte lunsjbesøk ved Café Christie frem til tariffavtale og ordnede forhold var på plass.

Dersom synligheten skal opp, må makten vår bli større. Vi trenger en samlet front, og rom for reell konflikt. Deretter bør vi bygge allianser med andre som har sammenfallende interesser med oss.  Studentpolitikk bør ikke være elevråd, men sprengstoff.

Kommentarer

kommentarer