Katrine har enda ikke sagt ja til å ta over gården. Men når dagen kommer, vet hun ikke om hun klarer å si nei.

STUDENT MED GÅRD. The best of both worlds?


Annonse

Katrine Strand Sæterbø går inn fjøsdøra og kler seg om til arbeidsklærne sine. Når håret er inne i en buff, dressen er dratt opp til haka og munnbindet dekker halve ansiktet, er hun nesten ugjenkjennelig.

– I starten av koronaen var det litt stress å få tak i masker. Alle andre skulle plutselig også bruke dem, sier hun og ler.

At det brukes munnbind inne i fjøset, er et tiltak for både menneskenes og dyrenes del. Så går hun videre inn i fjøset. Her bor det nå til sammen rundt 400 griser.

Dette er gården til Katrine. Men akkurat nå bor hun ikke her. Hun bor i en leilighet rundt ti minutter unna, så hun reiser som regel til gården kun de dagene hun har vakt i fjøset eller det er noe annet på gården som må gjøres.

I fjor vinter fikk hun beskjed av faren sin, som driver gården på Fitjar i Sunnhordland, om at han var lei av gårdsdriften. Da ble det klart at Katrine kanskje skal tilbringe langt mer tid her enn det hun gjør i dag.

SUNNHORDLAND. Katrine Strand Sæterbo har bodd på Bømlo mesteparten av livet sitt, men det er på Fitjar at gården hennes ligger.
Gamlahuset på Sæterbø

Gården, som blant annet består av hovedhus, verksted og fjøs hvor dyrene bor, heter Sæterbø, det samme som Katrines etternavn.

Det er faren hennes som driver den og Katrine hjelper til i helger, ferier og når det trengs. Også det meste av området hvor gården ligger kalles Sæterbø, men når Katrine snakker om «oppe på Sæterbø», mener hun det over hundre år gamle huset som hun og kjæresten er i ferd med å pusse opp. Det ligger noen minutter i bil lengre opp mot fjellet.

OPPE PÅ SÆTERBØ. Huset til venstre er under oppussing og skal bli Katrines nye hjem. Til høyre for huset står det gamle stabburet.

Sammen med «gamlahuset» står det et stabbur og et tidligere eldhus. Her har Katrines familie bodd i tre generasjoner, og nå er det hennes tur til å gjøre det til sitt hjem.

– Det var veldig gult her, forklarer hun mens hun skrur på det provisoriske lyset og viser veg inn.

Det knirker i gulvet og suser i varmepumpa. Enn så lenge, for varmepumpa skal fjernes og byttes ut. I tillegg til det som skal vekk, skal det både legges betonggulv, skiftes tak, legge rør og en god del mer før det blir helt ferdig. Kanskje. Da de begynte å pusse opp trodde de det skulle gå et år. Det året har snart gått. 

Bit for bit rives gamle panel og lister ut, og de kraftige femtitallsnyansene byttes ut med duse pastelltoner. Når det skjer noe nytt på huset, oppdaterer Katrine instagramkontoen @saeterbohuset. Her beskriver hun seg selv som en «wannabe snekker/bonde som pusser opp gamlahuset på gården med typen».

OPPUSSING. Mye er gjort og mye gjenstår på det omfattende prosjektet. Dette skal bli stua.

På veg rundt i huset blir hun stående og kikke ut vinduet i det hun tror kan bli et hyggelig gjesterom. På haugen som ligger like bak huset, pleide det å komme folk fra omkringliggende gårder og samle seg om sommeren for å danse og feire, forteller hun. Å samle folk til liv og røre håper Katrine kan bli en realitet igjen, når hun og kjæresten får pusset opp så det blir slik de ser for seg.

I sommer bodde de i campingvogna som står ved siden av huset mens de jobbet med renoveringa. Da fikk de smaken på hvor fint livet der oppe kan være. Selv om det akkurat denne februardagen både regner og blåser, forteller Katrine at det er nydelig å sitte ute i solveggen og grille. I motsetning til der den nedre delen av gården ligger, står «gamlahuset» helt alene på en topp. På klarværsdagene har de bred utsikt til havet og Bømlo og Austevoll, de omkringliggende øyene.

Pauserommet

Med det fulle arbeidsantrekket på er det vanskelig å gjette at Katrine faktisk er en helt vanlig SV-student. Det kommer vel kanskje an på hva som legges i ordet vanlig, men Katrine Strand Sæterbø studerer geografi på Universitet i Bergen (UiB), bor til tider på hybel i Bergen og har planer om å bli arealplanlegger. Det er hvordan hun velger å tilbringe tida si som i størst grad skiller henne fra de andre studentene.

PENDLER. Katrine tilbringer mye tid både i byen og på bygda.

Hva sier medstudentene dine når du forteller at du også driver gård?

– De er litt sånn: Hæ? Pendler du? Kom du fra Fitjar i dag? Når folk spør hvor jeg bor føler jeg aldri at jeg har ei kort historie. Det er alltid komplisert. Av og til skulle jeg ønske at det var litt enkelt, at jeg bare kunne sagt at jeg bor på Fantoft.

Men hvem av de to er mest Katrine? Er det den aspirerende grisebonden som bruker time ut og time inn på å ta vare på farens dyr? Eller er den pent kledde studenten med beige kåpe og hvite sko som traver rundt på Nygårdshøyden og gjør dypdykk i pensumlitteraturen?

– Jeg har fått beskjed av familien om at jeg må prioritere utdanninga først. Når jeg er ferdig med den om ett og et halvt år, blir det nok automatisk mer fokus på gården, sier hun og tar en liten pause.

KYR. I tillegg til de 400 grisene bor det også noen kyr på Sæterbø.

– Jeg skulle ønske at gården var hovedprioritet, at det var så enkelt. Men så er det så vanskelig.

Mye jobb og lite penger

På veg rundt på gårdsplassen begynner det plutselig å plaskregne. Farens verksted ligger like ved der traktoren og de andre landbruksmaskinene står parkert. Der går det an å søke tilflukt. Katrine blir stående inne på verkstedet og kikker ut i retning av traktoren.

I fjor vår og sommer trillet norske bønder på traktor inn i hovedstaden for å vise politikerne at de misfornøyde med mangelen på inntektsutvikling i norske landbruk. I tillegg fikk underskriftskampanjen #bondeopprør over 60 000 signaturer. Men det bøndene ber om er ingen nyhet for Katrine Strand Sæterbø. At det er lite penger i landbruket har hun visst hele livet og er noe hun fremdeles tenker på.

HYGIENE. Det er viktig å ikke ta med seg potensiell smitte inn til grisene. Det var også viktig før koronapandemien.

Setningen «det er mye jobb, og lite penger» går igjen flere ganger i løpet av samtalen. Det er noe Katrine blir påminnet av faren, av andre og noe hun minner seg selv på. Hvis hun skal ta over gården er det en beslutning som kommer til å påvirke hver minste del av livet hennes.

– Hvis jeg gjør det, sier jeg jo nesten ja til et liv uten ferier. Hvis det blir krise på julaften, er det ikke sikkert det blir jul. Mens alle koser seg og står på ski på fjellet i påskeferien, må jeg ta vare på gården.

Det er også en beslutning få på hennes alder kommer til å ta. Hun kjenner ingen jevnaldrende som er i prosessen med å ta over en gård. Heller ikke de yngre søsknene hennes har vist noen utpreget interesse for å følge i farens fotspor.

VERNEVERDIG. Stabburet ved «gamlahuset» inneholder mange interessante gjenstander.

Hvis du kunne snakket direkte til landbrukspolitikerne, hva ville du sagt?

– De hører det sikkert allerede, men jeg tror de lukker ørene. Jeg skulle jo ønske at de brydde seg litt mer. Og jeg vil ikke si at de legger veldig opp til at unge skal kunne se en framtid i landbruk.

Statistikken tyder på at Katrine er langt fra den eneste som tenker på dette. Tall fra statistisk sentralbyrå viser at 30 000 jordbruksbedrifter har blitt nedlagt siden år 2000, da Katrine selv ble født. Da var det 68 000, nå er det kun 38 000 igjen.

– Gårdsutgiftene går jo nesten ikke opp med inntektene. I tillegg øker utgiftene nesten hvert år imens inntektene forblir de samme, om ikke mindre. Og det ser per i dag ut som det bare blir verre om ikke noe snart blir gjort.

VELKOMMEN. Grisehuset hører til den nedre delen av Sæterbø-gården.
Da gårdsdrift ble debatt

Det kan nok sies at ryktet til den norske griseproduksjonen fikk seg en knekk da NRK publiserte Brennpunkt-dokumentaren Griseindustriens hemmeligheter i 2019. Det ble ikke bedre av oppfølgerprosjektet Griseindustriens brutte løfter, som kom i 2021.

– Jeg synes det er veldig kjedelig at dårlig grisehold blir generalisert på den måten. Debatten har gjort at jeg ikke skriker like høyt om at det er nettopp gris pappa driver med, for folk flest får jo synet sitt gjennom media, sier Katrine.

Hun mener det er lite sannsynlig at alle som uttaler seg i slike sammenhenger selv har vært i norske grisefjøs for å se hvordan det faktisk ser ut der.

– Vi tar jo vare på dyrene våre. Hvis ikke vi hadde gjort det, hadde det ikke vært lønnsomt for oss. Jo sunnere grisene er, jo bedre får vi betalt.

GRISER. Katrine jobber på gården i ferier, helger og andre ganger hun har mulighet.

Selv om det er en stund til Katrine eventuelt står som øverstkommanderende for de flere hundre grisene, treffer kritikken mot grisebøndene et sårt punkt.

– Det er vondt ​​å bli framstilt sånn. Når vi selv driver med grisedrift, er det lett å ta det folk skriver personlig. Det er også trist at de få tilfellene skal dra alle andre ned, sier hun med et hint av frustrasjon i stemmen.

Det framtida vil vise

Katrine var bare ei lita jente da hun begynte å fantasere om hvordan gården kunne se ut hvis hun fikk lov til å ta over. Da var det imidlertid kun én prioritering som sto i hodet på henne: Hest. Da gikk hun rundt på Sæterbø og så for seg hvor hun skulle plassere stallen og ridebanen. Selv om drømmen om hestegården ikke helt har forlatt henne, er det andre drømmer som også har kommet til med årene. Nå fantaserer hun om et Sæterbø fylt av mange forskjellige dyr.

DYREVELFERD. Katrine Strand Sæterbø mener det lønner seg for bønder å ta godt vare på dyrene sine.

– Jeg tenker på alpakka, høner, geiter og kanskje til med esel – og hest selvfølgelig. Også hadde det vært kjekt å ha noen griser ute om sommeren.

Hvordan det blir gjenstår enda å se. Først må Katrine bestemme seg for om hun skal ta over gården eller ikke.

Kommentarer

kommentarer