Sånn er du
En apropos om å skulle ta livsvalg på vaklevorent grunnlag.
Publisert
Sist oppdatert
Du finner kanskje hele verden på Grønland i Oslo, men på Høyden i Bergen har vi hele kommune-Norge trykket inn i et fuktig, kupert mikrokosmos. I møte med dette vidunderet har jeg blitt alt det jeg tok avstand fra i hjembyen min.
Jeg er oppvokst i Stavanger, men pappa er fra en liten bygd i Sogn og Fjordane. Fra ham har jeg arvet en negativ identitet – en identitet forankret i å ikke være en «oljefaen». Da jeg bodde hjemme definerte jeg meg særlig ut ifra å ikke delta i hele byens favorittsyssel, nemlig MODS-gauling på «Beverly Hills Fun Pub» – et klissete, innrøykt sted med et representativt utvalg russedresser og femtiåringer, og helst ikke så veldig mange andre.
Forleden kveld befant jeg meg imidlertid syngende/brølende til «Tore Tang» foran et mindre imponert publikum på karaoke på Fincken. Skremmende nye kulturer, som «Sykkylven» og «Rælingen», presenteres stadig for meg her i studentbyen, hvilket gjør at jeg plutselig klamrer meg til en hittil ukjent sosial og dialektal tilhørighet til Stavanger. Jeg kastes inn i eksistensiell villrede. Hvilke andre tilbøyeligheter ulmer under overflaten?
Vi er atter en gang i november, og jeg prøver å huske sist gang denne tiden var ensbetydende med fred og ro. Semesteret nærmer seg målstreken i en ellevill galopp, men jeg er enda ikke helt sikker på hva jeg studerer eller hvordan jeg endte opp her, enda mindre hvorvidt jeg blir å finne på samme skolebenk på andre siden av juleferien. Jeg går for andre gang første året av en bachelor, og er for andre gang på vippen til ikke å fullføre.
I frykt for at Iselin Nybø skal spore meg opp (jeg går ut fra at Iselin Nybø er fast leser av apropossiden i Studvest) og kreve direkte tilbakebetaling av et studielån jeg like fullt har brukt opp, gir jeg dere mitt selvforsvar: jeg vet ikke hvem jeg er enda. Gi meg litt tid. Hvordan skal jeg kunne ta valg med lenger enn ett års holdbarhetsgaranti når hele min tilværelse er i limbo?
Forhåpentligvis er dette gapende fraværet av en stabil kjerne et fenomen forbeholdt oss arme små i tjueårene. Jeg satser i hvert fall knallhardt på trettiårenes resignerte tilfredshet, og tenker at hvis jeg våkner en morgen om ti år og kjenner at heller ikke mitt sjette bachelorforsøk resonnerer med hvem jeg er, så makter jeg ikke lenger å bry meg.
