Vi blir stadig mer åpne om det som plager oss. Jeg er redd åpenheten kan få følger.


Annonse
Debatt

Vi kjenner alle til det. Når du gjentar et ord eller forteller en historie igjen og igjen forsvinner etter hvert meningen, og du glemmer hva du mente i utgangspunktet. På samme måte har ord vi lærer oss å bruke i dagligtalen en tendens til å nedgraderes til nettopp dette – noe trivielt og dagligdags.

Ifølge Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) 2014 sliter hver femte student med psykiske plager. Dette er dobbel så høyt som hos jevnaldrende som ikke studerer. En god andel av disse har lidelser som det ikke skal tas lett på, men det er nettopp dette vi lett gjør.

At vi er blant den delen av befolkningen hvor psykiske plager er mest utbredt, er noe vi titt og ofte blir fortalt. Fordi utbredelsen er noe vi er klar over, er studenter også blant dem som lett kan selvdiagnostisere og hive om seg med psykiske vansker. Dette er ikke noe de fleste av oss gjør bevisst, men er noe vi bør tenke over.

En periode med lite sosialt samvær er ikke det samme som sosial angst. Å ikke ha matlyst en dag er ikke anoreksi. Det at du er «litt deppa for tiden», er ikke depresjon. Det skal mer til enn som så.

Psykisk helse handler om trivsel, står det på Store Medisinske Leksikon. Dette er altså et begrep som er bredt nok i seg selv. Når man begynner å snakke synonymt om psykiske lidelser og de psykiske utfordringene vi alle møter noen dager, smører vi det enda mer ut. Men psykiske problemer og psykiske lidelser er ikke det samme.

Som pårørende til noen som sliter alvorlig med en psykisk lidelse, føler jeg et lite stikk hver gang noen tar lett på diagnoser som angst eller depresjon. Dette er nemlig lidelser jeg mener man ikke skal ta lett på. Problemet med hyppig bruk av ord på noe man ikke har en klar forståelse av, er at de mister sin kraft og betydning der det teller – nemlig for dem som sliter alvorlig med diagnosen man bruker som overdrivelse.

Hyppig bruk av begrep med en gitt betydning kan få en «ulv, ulv»-effekt. Etter vi har ropt «ulven kommer» en gang for mye, kommer kanskje ikke redningen når den trengs. Når vi hører studenter klage på angst hele tiden, tar vi det kanskje ikke like alvorlig når det faktisk gjelder. Faren er at vi tar fokuset bort fra dem som virkelig trenger hjelp og sympati.  

Psykisk helse er ikke noe vi skal slutte å snakke om. Det er ikke noe som burde være tabubelagt. Men som med mye annet er det ikke noe man skal ta lett på. Diagnoser som anoreksi, bipolar, depresjon og angst blir stadig oftere tatt ut av kontekst. Da må det gå an å tenke to ganger.

Kommentarer

kommentarer