Portrett: Privat Foto: Anne-Lea Pfistner

Det blir sagt at verden aldri kommer til å bli den samme igjen. Kanskje er det for det beste?


Debattregler

Det blir sagt at verden aldri kommer til å bli den samme igjen. Mange vil lide store tap og vi kommer til å kjenne på etterdønningene av pandemien i lang tid fremover. Selv om situasjonen er krevende, vet vi at det kommer til å gå over. Vi ser små lysglimt, som den nasjonale dugnadsfølelsen, balkongkonserter og heltemodige helsearbeidere. Et samfunn i stillstand og en tilværelse der vi er nødt til å være mer hjemme, har fått meg til å tenke på hva vi kan ta med oss videre, men også hva vi kan gi slipp på fra våre tidligere liv.

Dette er en krise hvor mange føler på ulike former for usikkerhet knyttet til blant annet studier, jobb, økonomi og helse. Dette er reelle problemer som må tas på alvor. Samtidig ser jeg muligheter til å gi oss selv slingringsmonn på andre områder og slippe opp på det uvesentlige som vi vanligvis henger oss opp i. Jeg vil oppfordre folk til å kjenne på frihetsfølelsen av ikke å måtte gjøre noe hele tiden, og la være å bruke energi på tanker om hvor morsomt og spennende andre har det, når man har det fint der man er. Vi savner muligheten til å samles med mange venner, men kanskje dette kan sees på som en slags samfunnsterapi der alle må ta en god pause samtidig og kjenne på roen som senker seg.

Krisetilstander minner oss på hva vi virkelig har behov for i livet og ulikhetene i samfunnet blir tydeligere. Jeg husker tidlig i mars, da panikken begynte å bre seg og folk snakket om alt de ville gå glipp av. Da noen var fortvilede fordi langhelgen til New York ble kansellert, fikk det meg til å tenke på om man virkelig trenger disse helgeturene. Vi kan også tenke over nødvendigheten av å fly på jobbreise for et møte som kan bli gjort via video, eller om man kjøpe den ZARA-toppen om man bare skal bruke den én kveld. Forbruket vårt kan overveies på ulike plan, både globalt, der omfordelingen av velstand står sentralt, og på et individuelt plan med «mye vil ha mer»-innstillingen.

Et annet lysglimt er nedgangen i klimautslipp verden over. Utslippene av karbonmonoksid i New York er redusert med 50 prosent, det er blå himmel i Beijing og Delhi og det er klart vann i Venezias kanaler. Vi får se en natur som i et sjeldent øyeblikk, har fått litt fred og ro. Håpet må være at vi i etterkant av pandemien, når myndighetene vil prøve skyte fart i økonomien igjen, klarer å ta hensyn til klima. Etter finanskrisen i 2008 økte CO2-utslippene med fem prosent i kjølvannet av økonomiske krisepakker verden over. Allerede har miljøverndirektoratet i USA (EPA) lempet på regler for innrapportering og straffer for miljøskadelige utslipp fra industrien. Det er viktig å få folk tilbake i jobb, men vi kan benytte sjansen til å gi insentiver til bærekraftig vekst.

En mulighet er å gi krisepakker til bedrifter under forutsetning av at de møter bestemte klimamål. Videre kan investeringene som skal stimulere økonomien i etterkant av pandemien rettes mot ny teknologi for en fremtid hvor vi er mindre avhengige av fossilt brennstoff. Med den rekordhøye arbeidsledigheten i Norge nå, må målet være å skape nye arbeidsplasser i bedrifter som satser bærekraftig.

Vi er i en merkelig situasjon hvor alle må tilpasse seg en ny tilværelse, og det viser oss sider av livet som vi ikke ser så ofte. Etter krisen vil det selvsagt være viktig å få økonomien på fote for at folk skal få jobbene sine tilbake. Min frykt er at det vil bli spesielt vanskelig å tenke på klima når de økonomiske konsekvensene av pandemien åpenbarer seg. Jeg håper at myndighetene og enkeltpersoner bruker denne tiden til å tenke på hvilket samfunn vi vil bygge opp igjen når dette er over. Vi har fått en ny bunke med ark, som ikke er helt blanke, men har noen kruseduller på seg fra før. Disse kan vi fort misbruke, og det vil da være jordkloden som må bære den tyngste byrden for at vi skal få samfunnet på fote igjen.

Kommentarer

kommentarer