FOTO: Julie Helene Günther

LUKE 13: Et hjertesukk fra en sjelden art.



APROPOS:

Spørsmålet kom fra en rimelig bedugget medstudent første dag i fadderuka. Med handa rundt skuldra mi skulle han, kanskje i et (noe mislykket) forsøk på å være sjarmerende, prøve å knytte bånd med den eneste nordlendingen i gruppa.  

«Du er fra Tromsø, ja? Kjenner du Thomas?».

«Thomas? Thomas hva?»

«Ehh, jeg vet ikke helt hva han heter til etternavn, men han er fra Hammerfest.»

«Jaha. Og han bor i Tromsø, da, eller?»

Det gjorde ikke Thomas fra Hammerfest. Thomas fra Hammerfest bor, utrolig nok, i Hammerfest. Over 400 kilometer fra min hjemby. Rolige syv timer i bil.

Lite visste jeg at dette kom til å bli den første i en lang, laaaang rekke lignende samtaler, ofte ispedd tilgjort «nordnorsk» dialekt og påstander om at jeg er trønder. Til deg som nå tenker «hm, men er ikke Trøndelag en del av Nord-Norge, da?». Svaret er nei.

Nå er det en del ordvekslinger jeg tror jeg har hatt nærmere én million ganger. En evig Groundhog day. Så, det er et par ting som skjer når jeg møter nye folk. Nummer én: «Åh, er du nordlending? Jeg har aldri vært lenger nord enn [insert norsk by/bygd/veistrekning/skitrekk/you name it]». Nei, tenk det. Vil du vite hvor langt sør jeg har vært, eller?     

Slager nummer to: «Tromsø, ja? Tanten min bor i Bodø!». Takk for den informasjonen. Hva tenker du om jeg starter med: «Åh, du er fra Oslo? Onkelen min bor på Lillehammer. Er det ikke helt sjukt hvor liten verden er?!».

Det er ikke det at jeg blir dødelig fornærma, men når jeg har denne samtalen for hundrede gang, får jeg av og til lyst å slenge ut en «hva i alle dager vil du at jeg skal svare på dette her?». Ikke er det spesielt samtalestartende, og Nord-Norge utgjør nesten 35 prosent av Norges landareal. Det er jævlig svært, rett og slett.

Det hele ender vanligvis med at jeg gjør en imaginær tommel opp, og prøver å ignorere det faktum at jeg akkurat ble spurt om å komme med noe «skikkelig nordnorsk bannskap» på offentlig sted. Fordi det er sånt vi gjør der oppe.    

Nordlendingen. Et eksotisk dyr, en museumsattraksjon. Stopp meg ut, still meg på naturhistorisk museum og under vil det stå:

«Spritogfestus schtøggikjeftus.»

Sjelden art. Fare for overstadig berusning og bannskap. Kosthold bestående av fesk og reinsdyr. Naturlig habitat: polare strøk. Noen få individer forviller seg til Bergen.»

Kommentarer

kommentarer