FOTO: Toril Sunde Apelthun

LUKE 9: Jeg er ingen stor fan av drikkeleker, men denne stikker av med prisen for å være den dølleste av dem alle.


APROPOS:

Luften er tett og svett, folk sitter på klappstoler og benker i et overfylt kollektiv, drikker pils og billig riesling. Praten går lett og ledig over en generisk spilleliste.

Jeg koser meg.

Drøyt halvveis inn i min første Tuborg, godt på vei inn i en givende samtale, må Drake ta pause og en ny stemme borer inn i trommehinnene.

«Ookeii! Drikkelek!! Hvilken skal vi ha?», uler en kvinnestemme.

Valget faller på «Hundre spørsmål», altså denne snusboksleken.

I et vakuum der folk er lei av andre unnskyldninger for å ikke prate med hverandre, som «børst» og «jeg har aldri», har denne leken spredt seg som en parasitt på vorspiel i det siste.

Det til tross for at ingen synes den er gøy! Det er ikke en overdrivelse en gang, jeg har aldri møtt noen som synes den er spesielt gøy.

Grunn nummer én til at den suger, manifesterer seg allerede i navnet.

Det holder ikke med ti spørsmål. Ikke tretti, ikke femti. Men HUNDRE! Intet mindre enn HUNDRE SPØRSMÅL skal passere før vi får lov til å drikke gift i selvbestemt tempo og føre en god samtale igjen!

De utålmodige gjør spede forsøk på å videreføre samtalen som begynte før leken. Det resulterer i økt stemmeleie hos ordstyrer og irritert hysjing. Stemningen er merkbart på nedgående kurve her. På dette tidspunktet er sjansen til stede for at noen har bommet med kastet, og et lokk med brukte snus har blitt spredt ut over gulvteppet.

Et annet problem er at folk som oftest ikke våger noe som helst. Om ikke leken er døll i utgangspunktet så blir den ikke mindre av det.

«Hvem har du et godt øye til?» *jente kaster boksen til bestevenninnen sin*.

«Hvem har finest rumpe» *Runar kaster til Jens. Jens og Runar synes dette er gøy*.

Dessuten er det ikke sikkert at man engang kjenner alle godt nok til å vite hvem i rommet «som har størst penis» eller hvem som «har hatt sex med flest 99ere».

Det bringer oss inn på neste punkt, for man blir nemlig ikke kjent med folk av leken.

Et solid argument for drikkeleker er at det er en måte å bli kjent på. Det gjelder imidlertid ikke denne. Før det første blir jeg ikke godt kjent ved at Randi mener jeg likner en taco eller Lars tror han får vakrest barn med bestekompisen sin. Den inviterer ikke til dialog, og de som kjenner hverandre fra før sender den gjerne til hverandre.

Bare for å understreke det: det finnes større problemer i verden. Leken går over, og jeg klarer meg helt fint. Men seriøst:

Dropp den leken.

Kommentarer

kommentarer