Strebete studenter gir meg avsmak

Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.

For meg som egentlig bare har et ønske om å ta noen interessante fag på universitetet, har studenters strebete hig etter karriere gitt meg totalt avsmak. 

Ordet «CV-mat» har gått på repeat siden første semester. Et mål om å gjøre mest mulig arbeid i nåtid for å gagne det fremtidige jeg, i form av jobbmuligheter.

Innimellom føles det som at jeg er omgitt av arbeidsnarkomane 40-åringer som svetter stolt over tastaturet, og finner livsgnist i å svare på e-post.

Da spørsmålet «hvor vil du jobbe neste sommer da, lille venn?» kom fra en medstudent i oktober, innså jeg raskt at det går et tydelig skille mellom en karrierestudent og meg.

For som student på sammenlignende politikk gjelder det åpenbart å kapre alle stillinger som PR-ansvarlig i diverse veldedighetsorganisasjoner, og sikre seg kontakter innenfor akademia, mens man samtidig løper fra kollokvium til kollokvium.

Det hele oppleves som en beinhard konkurranse om å kapre de beste jobbene ved studieslutt, ved å tilegne seg verv som perler på en snor i mellomtiden. 

Dette jaget stresser meg, når jeg selv ikke klarer å tenke lenger enn om Tinder-Martin har svart på meldingen min, eller hvor jeg vil ut og danse i helgen. 

En kan derimot begynne å lure på hvorvidt dette frivillige engasjementet faktisk er ektefølt, når all klagingen får det hele til å høres ut som tvunget arbeid. Og kanskje må en også gjøre arbeid uten lidenskap hvis en ønsker å lykkes i arbeidslivet senere. Hva vet jeg?

Kampen om de gjeveste stillingene, oppleves likevel som et barns jakt etter de sjeldneste fotballkortene, mens de drar i mamma og skriker «Se på meg nå!» for bekreftelse.

Den samme bismaken kan dessverre inntreffe når smilende piker fronter innsamling til SOS-barnebyer på Instagram. Til tross for at innsamlingen bidrar til et godt formål. 

Med B-snitt, rosa klype i det bleka håret og kunstig høyt stemmeleie, frontes politisk engasjement i en pen forkledning. Og det funker!

Kanskje burde jeg også mate min egen CV med verv og referanser. Likevel velger jeg å sveipe meg gjennom Bergens ungkarer og danse meg ferdig på byens dansegulv først.

Les også: Apropos: Bergen, ikke drep meg!
Les også: Snakkes adri, «Testplassen»!