Illustrasjon: Eve Yasmin Christ

KOMMENTAR: Mine tanker går til dere alle sammen. Til alle som har trosset den økonomiske bekymringen som dveler i bakgrunnen, også i Norge, ved å studere.


Annonse
Debattregler

De siste ukene har vi lært mye. Vi har blant annet lært å sette pris på arbeidsplasser som sjeldent blir hyllet, lavtlønnet arbeid – hvor det ofte befinner seg studenter. 

Vi har også lært at studenter ikke har de samme rettighetene som sine kollegaer på arbeidsplassen. Uavhengig yrke, eller stillingsprosent. Dette skillet ble ekstra tydelig da krisepakken til permitterte studenter ble lagt frem. 

Som norske studenter er vi privilegerte, i hvert fall økonomisk sett, sies det – i forhold til andre land. Men betyr det at våre privilegier er gode nok?

Kravene til oss er uansett de samme. Vi sliter oss gjennom mange år med utdanning, med et lån som ikke bare fucker opp lånekalkulatoren – men det er også et beløp som ligger langt under den norske levestandarden. De fleste av oss må dermed jobbe ved siden av, samtidig som vi må passe på å ikke jobbe for mye. Ironisk nok.

Jeg er nok ikke alene med tankene som har streifet, for er det egentlig verdt det? Den økonomiske, krevende belastningen? Jeg er jo ikke sikret en jobb etter denne sjongleringen. 

Men så har jo også vi drømmer, ønsker for fremtiden. Drømmer som dessuten samfunnet har bidratt med å plante i oss siden barneskolen, ved å repetere hvorfor vi burde «ta de rette valgene». 

Jeg syns det er på tide å hylle mine medstudenter. Til de som kjemper om en fagkompetanse som ikke bare gir en egosentrisk gevinst. For glem ikke at gjennom studenters økte fagkompetanse bidrar vi ikke bare til å styrke samfunnet i årene som kommer men også generasjonene som kommer etter. 

Jeg vil derimot begynne nå, min hyllest til mine medstudenter. Til alle de som ikke klarer å holde tårene tilbake når presset blir for stort, og for alle som kjenner på de daglige bekymringer. Jeg vil hylle alle studenter. Også de som har gått gatelangs sent på kvelden, oftere enn andre. De som prøver å finne seg selv, eller leve det livet vi blir oppfordret til å leve ved siden av studiene. Nå som vi har sjans.  

Jeg klapper for alle som ikke lærer like lett, for de som kjemper i motvind. For de som bruker halvparten så mye tid på å lære, men som likevel bruker sin fritid på å hjelpe sine medstudenter. 

Jeg heier på alle som oppmuntrer hverandre og jobber frivillig i viktige studentorganisasjoner. Dere bidrar ikke bare til et større fellesskap men til viktige arbeidserfaringer langs veien vi går sammen – mot et arbeidsmarked som ikke bare krever høyere utdanning. 

Jeg beundrer også alle mine eldre medstudenter. Alle som turte å følge nye – eller gamle – drømmer. Til de som har satt arbeidslivet på pause for å styrke sin egen, i tillegg til samfunnets fagkompetanse. Jeg hyller dere som sitter hjemme med barn. Alle som har mer enn bare seg selv å bekymre seg over, men også de som sitter igjen alene – med sine egne tanker. 

Mine tanker går til dere alle sammen. Til alle som har trosset den økonomiske bekymringen som dveler i bakgrunnen, også i Norge, ved å studere. En bekymring som nå har blitt en realitet. 

Dere er så mye mer enn hva staten har valgt å definere som bare studenter.   

Kommentarer

kommentarer