Både UiB, HVL og NHH har gode tanker om hvordan de håndterer det om en student blir utsatt for trakassering. Men hva hjelper det om studentene ikke får vite om det?


Annonse

I denne utgaven av Studvest kan du lese saken «Dette gjør du om foreleseren din vil rimme deg». Bak den tabloide tittelen ligger en alvorlig historie: I sommer kom det fram at flere studenter hadde opplevd å få meldinger av seksuell karakter fra én og samme ansatt ved Universitetet i Stavanger.

Vi ville se på rutinene de ulike institusjonene i Bergen har for å håndtere det om noe lignende skulle skje hos dem. Universitetet i Bergen (UiB) og Norges handelshøyskole (NHH) har begge informasjon på sine nettsider, men Høgskulen på Vestlandet (HVL) er det verre med. Etter fusjonen ved nyttår virker det som om de ikke har tenkt på temaet før de ble minnet på det: En ny nettside med informasjon om seksuell trakassering dukket på magisk vis opp dagen etter at vår journalist tok kontakt for å spørre om det. Den harde kritikken høgskolen får for det fra Mats Beldo, leder av Norsk studentorganisasjon, er helt rettmessig.

Men også om vi ser bort fra det halve året eventuelle trakasserte studenter måtte takle problemet på egen hånd, er ikke rådene de får mye å samle på. Dette gjelder i enda større grad på UiB og NHH enn på HVL. I korte trekk gir alle tre institusjonene to råd til studenter om seksuell trakassering på sine nettsider: Først, si klart og tydelig fra til den som trakasserer deg. Hvis dette ikke hjelper, og først da, oppfordres studenten til å ta kontakt med ledelsen ved studiestedet.

At man har et ønske om å løse en konflikt på lavest mulig nivå, er i utgangspunktet bra. Men der disse anbefalingene kan være gode i de fleste konfliktsituasjoner på en arbeidsplass, er det noe helt annet når det er snakk om studenter: Det er nemlig en ubalanse i makt mellom en foreleser og en student. Det er ingen enkel sak å si til personen som skal hjelpe deg med din faglige utvikling at du opplever at han trakasserer deg.

Dette tas det til dels høyde for helt nederst på informasjonsnettsidene om seksuell trakassering. Der skrives det at hvis man frykter negative reaksjoner eller er redd for å ikke bli trodd, kan man vurdere å få hjelp hos en kontaktperson. Men med disse sakenes natur burde ikke dette være det siste man informerte om – det burde vært det første!

Virkelig dumt blir det når alle de tre institusjonene vi har undersøkt faktisk har et studentombud, men to av dem ikke engang klarer å opplyse om det. Viserektor Oddrun Samdal ved UiB har selv sagt til VG at studentombudet skal bistå med veiledning til studenter som opplever trakassering. Likevel står det ingenting om studentombudets eksistens når UiB informerer om fremgangsmåte ved seksuell trakassering. Akkurat det samme er tilfelle på NHH. Hva er vitsen med å ha et slikt støttetilbud hvis studentene ikke får informasjon om det i situasjonene der de trenger det?

Å bli utsatt for seksuell trakassering er en belastning. Det er ikke godt nok om studenten som har opplevd det i tillegg må ta belastningen med å si fra til den som trakasserer på egen hånd. Særlig ikke når det faktisk finnes noen som er ansatt for å hjelpe dem med nettopp slike saker.

Kommentarer

kommentarer