Hjelp, jeg har fått herpes!

Apropos: Lite kan få deg til å føle deg mer spedalsk og alene enn et lite sår på leppa.

TEKST AV: Johannes Steen, nyhetsjournalist i Studvest. FOTO: TORIL SUNDE APELTHUN
Publisert Sist oppdatert

Apropos

Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.

Det er vinter, det er kaldt og det er høysesong for forkjølelsessår, munnblemmer, leppe-aids eller hva som helst vi bruker for å slippe å bruke ordet herpes. Verdens kanskje tredje mest usexy ord etter snerk og smegma.

De av oss skjebnen bestemte at skulle få kjenne på denne plagen med jevne mellomrom, vet at det alltid kommer på mest mulig upassende tidspunkt. For min del skulle det denne gangen ikke komme imens jeg satt asosial hjemme i juleferien, så på netflix dagen lang og leste en bok som nesten var tjukk nok til å gjøre meg til jomfru igjen.

Nei, det skulle komme akkurat til starten på det nye semesteret, da jeg skulle være sprudlende og utadvendt. Nå vil leppa mi sprekke og blø hver gang jeg smiler litt for bredt. Og dette vet vi i munnsårklubben at er langt fra det mest typiske eksemplet på dårlig timing. Date med drømmeprinsen/prinsessen? Tale for en forsamling? Du vet at Tante Herpes vil være med.

Vi gjør vårt beste for å minimalisere ulempen med salver og munnsårplaster, og henter i de mest desperate stundene lugubre kjerringråd fra Vg-debatt og Kvinneguiden. Selv har jeg prøvd alt fra å smøre inn dritten med tannkrem, dynke det i salt og eddik, til å rive av hele jævelskapet. Sistnevnte kjerringråd fant jeg nok på sjæl og anbefales ikke.

Når planen om å fjerne det før det har blusset opp atter en gang slår feil, sitter vi igjen med intet annet råd enn å gå ut og møte verden slik man er. Hvis noen spør, vil vi heller prøve å normalisere det med å påpasselig fortelle alle sammen (slik jeg gjør nå) regla om at nesten alle har viruset og at det eegentlig ikke sjenerer oss så mye.

Jeg forsøker ikke å fjerne noe tabu, for en jævla debatt om faenskapet er det siste jeg vil starte. Ikke er jeg spesielt selvironisk heller. Så hvorfor velger jeg å fornedre meg offentlig med dette, som om jeg var en slags talsmann for herpes? Fordi når nok en vittig komikerspire sier «hehe, møtt ei litt ekstra dirty ei på byen i helga eller? ;P», så skal jeg i det minste ha kødda med det selv først.

Likevel vil jeg nok også denne gangen jatte med, dra en spøk som er enda litt slemmere mot meg selv og deretter le imens jeg kjenner en dråpe renne i stillhet. Både under plasteret og øyelokket mitt.

Powered by Labrador CMS