Alle skal med, men ikke alle får sitte
LEDER: UiB er fullt klar over at de tar inn flere studenter enn de har plass til. Det burde ikke studentene måtte ta støyten for.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Den 6. september kan du lese i Studvest om den ferske studenten Catrine Fabricius Jul-Rasmussen som fikk et uheldig første møte med den akademiske delen av Universitetet i Bergen (UiB): Da administrasjons- og organisasjonsvitenskapsstudenten skulle i sin første forelesning noensinne, måtte hun stå hele undervisningsøkten. Ex.phil-forelesningen på Studentsenteret var så overfylt at det ikke var flere sitteplasser igjen til 19-åringen.
Jul-Rasmussen er ikke alene om dette. Overfylte forelesningssaler har vært regelen snarere enn unntaket for mange av førstesemesterstudentene de siste årene. I år ga Universitetet i Bergen tilbud om studieplass til mer enn dobbelt så mange studenter som de faktisk har plass til.
Årsakene til det er sammensatte. For det første vet man av erfaring at mange av dem som får tilbudet takker nei eller ikke svarer. For det andre er det også mange av dem som takker ja som aldri dukker opp ved studiestart. Det sier seg selv at utdanningsinstitusjonene må ta høyde for dette: Ingen ville vært tjent med at studieplasser står tomme mens motiverte søkere måtte stå på sidelinjen uten å få begynne på høyere utdanning.
Det betyr likevel ikke at studentene skal møtes av et studietilbud der det ikke er plass til dem, både rent fysisk og når det kommer til oppfølging. Sånn er det i dag. Og da kommer vi videre til en annen, helt sentral grunn til at institusjonene tar inn for mange studenter: Hvor mye penger de får fra staten er avhengig av hvor mange studenter de får gjennom eksamen. Om man tar inn flere studenter enn det egentlig er plass til, men de likevel dukker opp på eksamen og avlegger studiepoengene sine, tjener universitetene og høyskolene på det. God læring gir det imidlertid ikke.
Slik dagens finansieringssystem er lagt opp, oppmuntrer det til overbooking av studieplasser. Det går utover studentene, som blir flere om beinet og slik får dårligere forutsetninger for å få en god start på studietiden. Det er ingen logikk i at studentene er de første det går utover når en institusjon overbooker. Det logiske ville vært om det var motsatt: Det burde gå utover institusjonene selv hvis de tar inn flere studenter enn de klarer å gi et ordentlig studietilbud til. Når UiB først har malt seg inn i et hjørne, er det feil at det er studentene som må tråkke i den bløte malinga.
Det er greit nok at en institusjon som UiB regner med svinn fra når studieplassene tilbys og fram til semesterstart. Men når de som i dette tilfellet får oversikt over hvor mange studenter som er meldt opp til et emne, og det viser seg at det er meldt betydelig flere enn det er trygt å ha i undervisningslokalene, burde det ikke være for mye forlangt at de kommer fram til en enkel konklusjon: Det må settes opp en forelesning til! Alle studentene som har fått en studieplass har krav på et reelt studietilbud.
Noe kritikk kan også rettes mot Kunnskapsdepartementet. Statsråd Bjørn Haugstad har rett når han skriver i en mail til Studvest at det ville vært dumt om studieplasser ble stående tomme fordi man ikke overbooket. Samtidig er han selv representant for et departement som har gjort kvaliteten på den høyere utdanningen i Norge til en av sine fanesaker. Hvis departementet virkelig mener alvor med dette, er det kanskje en idé å diskutere om det er heldig med et finansieringssystem som legger opp til at studentene blir sett på som samlebåndsvarer som har som eneste formål å produsere studiepoeng.
