Kultur
Betrakninger fra BIFF
En filmfestival, to studenter. Slik gikk det da vi prøvde oss på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF).
Publisert
Sist oppdatert
Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) gikk av stabelen forrige uke. Med en sendeplan som garanterer dårlige karakterer på eksamen (som er farlig nærme, om du hadde glemt det), er det å hengi en uke av livet til å se på film ikke bare-bare for den gjengse student. Med film fra morgen til kveld er BIFF like fristende som det er farlig.
En avdanka SV-student og en pretensiøs HF-student med akkurat passe mengde kunnskap om film og litt for mye tid gjorde jobben for deg.
Her er våre betraktninger fra BIFF.
First thing first
For det første: BIFF er ikke for alle, og bør ikke behandles som å dra på Mamma Mia! en torsdag kveld. (Og takk for det)
BIFF har samlet 150 filmer fra alle verdens hjørner om temaer du ikke visste var interessante. Og en del temaer som ikke er like interessante.
En tydelig forskjell mellom BIFF og Mamma Mia! en torsdag kveld, er at det ikke nødvendigvis vanlig kino-etikke som gjelder. Når skal du for eksempel ta med popcornet?
Dyr erfaring fra undertegnede (med venner) slår fast: Dokumentar om drept gravejournalist i Slovakia, som også avdekker korrupsjon og mafialignende tendenser i regjeringsapparatet, er ikke stedet å slå til på meny-dealen på Bergen Kino. Aldri før har popcorn blitt spist så skamfullt. Bortsett fra det imponerte og sjokkerte «The Killing of a Journalist» på alle plan.
Dokumentaren ettergår drapet på gravejournalist Ján Kuciak og hans forlovede Martina Kušnírová og den påfølgende etterforskningen, preget av korrupsjon og mafialignende tendenser i regjeringsapparatet i Slovakia.
Filmen vant årets Checkpoints-pris, et samarbeid mellom BIFF og Rafto-stiftelsen, hvor en rekke dokumentarer med fokus på menneskerettigheter vises.
Men best uten popcorn, altså.
Klima i fokus: Katastrofe i sakte film
Som tidligere har BIFF en egen klimafestival, presentert gjennom klima- og miljøfilmer fra hele verden. I dokumentaren «Into the Ice» sier den danske filmskaperen Lars Ostenfeld at vi i «Grønlandsisen kan se fremtiden vår».
Ostenfeld følger tre ledende forskere gjennom Grønland og deres forskning på hvordan menneskeskapt klimaendringer påvirker isen. Samtidig som seeren får en læretime om glasiologi, får en også et innblikk i forskernes liv ute på isen. Jeg opplevde at forskerne syntes de selv synes de er veldig kule som holder på med såpass farlig arbeid. Det kan da ikke være så farlig, tenkte jeg. De fordommene ble satt på plass da en av forskerne faller gjennom isen og forsvinner i løpet av filmen.
I den norske kortdokumentaren «Å stille seg i veien» følger vi Extinction Rebellion planlegging og gjennomføring av en demonstrasjon. Igjen satt et inntrykk av eventyrlystne unge idealister som vil veldig mye – men er ikke helt sikker på hvor mye de faktisk får til.
De demonstrerer, men svarer lydig og høflig til politiet når de fjerner dem fra området. Om og om igjen sier de at demonstrasjonene vil ha liten effekt om de ikke får mediedekning og i kinosalen streifer tanken om at mediedekningen er viktigere enn aksjoneringen. Sånn sett tjener filmen sitt formål om å belyse klimasaken.
Who run the world?
I tillegg til klima er filmer rundt kjønn og kvinner et fokusområde BIFF. I den Gulluglen-nominerte dokumentaren «Brainwashed: Sex-camera-power» tar regissør Nina Menkes for seg «The male gaze» i film.
I følge filmfestivalen selv «viser Menkes hvordan patriarkalske kjønnsroller og maktforhold ligger nedfelt i alt fra billedkomposisjoner til lyssetting og bruk av sakte film». Med det i minnet er det kanskje ikke rart at det var mulig å telle antall gutter i Tivoli-salen på Kvarteret med én hånd. Filmen belyser absolutt viktig synspunkter til filmindustrien, men mange av de med behov for å se filmen, er nok ikke i salen i dag. Jente-raden foran virker hvert fall å være overbevist, mens de mumler «preach» og «mhm» gjennom hele filmen.
Også filmen bærer preg av kvinnelige stemmer, som med fordel kunne bli underbygget av mannlige regissører som uttalte seg om sexifisering av kvinner i film. I følge Menkes er det tross alt de som er roten til alt vondt. Ikke for å bli helt «jeg har jobbet én sommer i lokalavis», men en klassisk samtidig imøtegåelse, hadde kanskje vært på sin plass.
Den amerikanske spillefilmen «She Said» hadde førpremiere på BIFF og satt også kvinner i fokus. Her følger vi New York Times-journalistene Jodi Kantor og Megan Twohey, som rullet opp overgrepsanklagene mot Harvey Weinstein. Igjen sitter jeg med en enorm respekt for alle damer som turte å si ifra om overgrep og takknemlighet for de som satte fokus på det.
Fire år (til sammen) på universitetet er ikke nok
Til sammen har undertegnede fullført fire år på universitetet. Ikke alt for mye å skryte av, og hvert fall ikke nok til å forstå alle filmer BIFF smykker seg med. Den sør-koreanske filmen «Decision to leave» er en klassisk detektivfortelling fullspekket av detaljer – som for de fleste vil suse rett over hodet på en.
Her er det så mye som skjer at en blir ør i hodet av tanken på å gjenfortelle alt som skjer i filmen. Samtidig var filmen utrolig underholdende og så vakkert skutt at denne filmen fungerer som en turistattraksjon.
Tsjekkiske «Somewhere over the chemtrails» har nok ikke som mål å fremstå som en turistattraksjon for Tsjekkia. Her møter vi Standa og hans brannmennkolleger i deres lille landsby. Det må legges til at filmen ble sett på Verftet med alkohol tilgjengelig.Dessverre kom vi ikke tidlig nok til at vi faktisk rakk å kjøpe noe godt i glasset før filmen startet (tips to: kom ekstra tidlig før filmene, ikke kun for å kjøpe vin, men også fordi det er fritt setevalg på alle BIFFs visninger) – men det så i det minste ut som de ved siden av oss koste seg litt mer enn oss.
Personlige favoritter
Selma Turiddatter (avdanka SV-student):
I den danske dokumentaren «Best in the world» stiller regissør Hans Christian Post spørsmål jeg aldri har tenkt på før, ei heller ansett som spesielt interessant: Er byutviklingen vellykket hvis det bare er de mest ressurssterke som nyter godt av det?
56 minutter senere har jeg en ny kampsak i livet: Hvordan henger byplanlegging og sosialpolitikk sammen? Kan København, som har blitt kåret til verdens beste by å bo i flere ganger, kåres til nettopp det dersom det kun er de velstående som har mulighet til å bruke den?
Det tok under en time av dagen min en litt regnfull onsdag, men Københavnturen min senere i år har fått et helt annet perspektiv. Takk, Hans Christian Post!
Yonas Nakland (pretensiøs HF-student):
«En vakker morgen» står igjen som mitt høydepunkt med en enkel historie som ikke inneholder noe man ikke har sett før, men fortsatt er denne filmen bedre enn alle lignende filmer jeg har sett. Akkurat hva som gjør den så bra, er vanskelig å si. Men filmen er utrolig pen og karakterene fremstår som hele og ekte.
Kanskje er det skuespillet, spesielt hos Lea Seydoux, som potensielt er hennes beste prestasjon noen gang, som gjør denne filmen så bra. Jeg føler ikke at dette overhodet oppsummerer alt av hva som er så bra med filmen og jeg vet ikke om jeg noen gang vil få til å forklare det. Jeg tror faktisk ikke det er mulig å sette ord på akkurat hva som gjør filmen så bra.
Men om du ikke lar deg røre av denne filmen, må man være død innvendig, rett og slett.
LES OGSÅ:
