Da jeg kom over et gammelt russekort, skjønte jeg det

Skrivekonkurranse
Studvest har i fellesskap med Bergens Tidende avholdt skrivekonkurransen «Det var da jeg skjønte det …». Her ble lesere under 30 år invitert til å fortelle om øyeblikket da et lys gikk opp for dem.

Blant om lag 140 innsendte bidrag har juryen utvalgt de beste og kåret tre vinnere.
Flere av de beste tekstene vil bli publisert på nett i Studvest tiden fremover.

Det var ikke da russedressen skulle dekoreres til å være «typisk deg» med klistremerker fra bestselgerlisten til russeservice.no, eller da det siste skippertaket før avgangseksamen i norsk ikke var så effektivt som det burde. Eller da foreldre tok bilder under vitnemålsutdelingen av kjærestepar som ikke kom til å tåle sommeren. Det var ikke da du skjønte det. 

Det var heller ikke da du lagde en bruker på hybel.no med løgner som «imøtekommende» og «ryddig», eller første gang du bar en gusjerosa sofa gjennom Møhlenpris med nybakte romkamerater, eller da dere hevet fire ulike vinglass med Riesling til 90 kroner og skålte for studenttilværelsen enda ingen hadde kjøpt toalettpapir og såpe. Det var ikke da du skjønte det. 

Og det var ikke da fadderuken var over og krav ble stilt av autoriteter du kun kjente ved mailnavn, da lesesalmage utvidet vokabularet og Exphil ble en irriterende fyr i klassen – eller da man kunne telle kalenderuker i stadig økende ringer under øynene. Heller ikke da skjønte du det. 

Det var i hvert fall ikke da du poserte foran musikkpaviljongen med bacheloren i hendene og kjente på en bittersøt følelse av at alle visste du måtte ta master for å få jobb og dette ikke egentlig betydde noe, eller da kompisen til sunnmøringen på studiet plutselig var samboeren din og dere hadde «kattunge» som lagret Finn-søk – eller da en studievenninne meddelte graviditet uten å være fra seg av fortvilelse. I hvert fall ikke da skjønte du det. 

Men det begynte snart å gå opp for deg da du var med en venninne på visning i Sandviken uten ironisk distanse – da verden plutselig ble større enn arealet mellom Nygårdshøyden, Godt Brød og Ricks, da du begynte å irritere deg over fulle studenter på 6-er bussen på vei hjem fra seinvakt enda du var i din beste alder, og da du måtte tenke deg om to ganger for å huske hvor i 20-årene du egentlig var. Du begynte snart å skjønne det da. 

Enda nærmere var du da fire av syv venninner gikk inn i sitt tredje år som ferdigutdannede sykepleiere mens du selv søkte ditt tredje studieprogram på Samordna, da du begynte å ta vare på tomme syltetøyglass og rødvin smakte bedre enn hvitvin – og da skatteoppgjøret gikk til innkjøp av Moccamaster og trådløs støvsuger som skulle avlaste ryggen.

Og det var mon tro da du skjønte det. Et sted mellom innkjøp av Electrolux og nedlastning av Aftenpodden kom det flagrende et gammelt russekort fra roteskapet du hadde ryddet til støvsugerplass – en rød lapp med det finurlige sitatet «veien blir til mens du går deg vill», sikkert funnet på en eller annen toppliste for russekortsitater i sin tid, og like originalt som «kom mai du skjønne promille».

Det var da det gikk opp for deg. At du ikke kom til å runde denne maratonen av et voksenliv med full bravur over en synlig målstrek, det kom ikke til å være noen i enden av veien med et banner med DU KLARTE DET i blokkbokstaver. Voksenlivet var visst ikke en ferdigstilt tabell med oppnåelser du skulle krysse av og samle poeng etter, slik Instagram hadde lurt deg til å tro. Russedressen hadde vært fin med sølvbokstaver selv om Andrea hadde gull, du kom ikke til å få et dårlig liv av C-en i Exphil, bacheloren hadde i hvert fall gitt gode venner om ikke jobb – og 20-årene var ikke livets navle uansett.

Det var ikke så viktig, skjønte du nå, alt dette fjaset om milepæler og å lykkes. Og så fant du ut at det egentlig ikke var så viktig å definere denne delen av livet – rundt noen og tjue – med en merkelapp heller. For egentlig var det bare livet. Og det viktigste var å få det levd.

Pyttpytt, tenkte du. For du skjønte jo det nå. 

Les også: Skrivekonkurranse: En siste delt stund
Les også: Skrivekonkurranse: Kvifor ville eg sjå ut som ein kroppsbyggjar, eigentleg?