Illustrasjonsfoto: Henriette Frøysland Thorkildsen

Etter en samtale på byen skjønte den islandske studenten Thuridur Osk Sigurbjornsdottir hvorfor det er fint at det regner i Bergen.


Annonse
Debattregler

Før jeg flyttet til Bergen fikk jeg konstant advarsler fra venner og familie om byen jeg skulle flytte til. Det var ikke folket, språket eller de syv fjell som omgir byen de advarte meg om, men været. «Du vet at det alltid regner i Bergen», sa de alle sammen og smilte, som om de visste alt om den norske byen de aldri hadde besøkt. Jeg forstod ikke denne gjentatte formaningen fra mitt folk i hjemlandet. Er islendingene, som vår nabonasjon, ikke vant til alle mulige værforhold? Jeg mener, har vi islendinger ikke frakker?

En våt lørdagskveld i Bergen, da barene fortsatt var åpne i full blomst og ingen munnbind var å se i offentligheten, var jeg på byen med noen venner. Vi sto sammen i en bunt under en paraply, i håp om å komme inn i baren som tilbyr billigst øl for fattige studenter. Mens vi sto i kø, begynte en fyr fra Barcelona å snakke med oss om livet, korona-epidemien og Bergen. Han selv flyttet fra Spania og til Bergen for å følge sin norske kjæreste til hjemlandet hennes. Jeg spurte hvordan han likte oppholdet, men han sa at han ikke likte seg her.

Han likte nordmennene og kulturen i Norge, men sa at han ikke klarer stillheten her. Da han fant ut at kjæresten hans var fra den nest største byen i Norge, trodde han at Bergen var som enhver annen verdensby. Han forventet en yrende folkemengde, biltrafikk om natten, og syntes at byen skulle være våken mens han sov, men i stedet var det våtmarker og ro som ventet ham.  

Jeg hadde egentlig aldri tenkt på hvor stille Bergen egentlig er. Selvfølgelig var jeg vant med stillheten, da jeg er fra en øy i Nord-Atlanteren som folk flest besøker for å oppleve stillhet. Men er Bergen virkelig så stille? Jeg kunne ikke motstå, og åpnet vinduet på kjøkkenet. Den natten var det død stillhet utenfor. «Fy faen, fyren fra Barcelona hadde rett», tenkte jeg for meg selv. I løpet av natten lå jeg våken. Jeg hadde sovet strålende før, men nå grep stillheten meg og holdt meg fast. I stillheten kunne jeg bare høre tankene mine. Stillheten ropte på lærebøkene jeg ennå ikke hadde åpnet. Stillheten kalte på oppgavene på skolen som jeg ennå ikke hadde fullført. Ropte på alt jeg ønsket å oppnå, men mislyktes.

Til slutt sto jeg opp, gikk til kjøkkenet og tok et glass vann. Jeg åpnet vinduet igjen. Det var kullsvart utenfor, men husene på fjellet skinte over byen. Jeg lyttet til regndråpene som falt raskt og sikkert på bakken. Bergen var som vanlig våt. Først da skjønte jeg hvorfor det alltid regnet i Bergen. Regnet skapte lyd i stillheten. Ro i sinnet beveget seg over meg. Så endelig kunne jeg sovne igjen.

Kommentarer

kommentarer