En backpackers bekjennelser

Jeg har gledet meg lenge å komme tilbake til Bergen for å skryte av den veldig kule sommerferien jeg har hatt. Jeg ser det for meg omtrent slik: 

Meg: «Hei! Hvordan var sommeren?»

Venn: «Hei! Kjedelig, har bare jobbet. Du da?»

Meg: «Skjønner, men deilig med penger da! Jeg var på backpacking i et par måneder. Hadde ikke planlagt noe, men bare dro dit jeg ville og møtte masse kule mennesker.»

Jeg forklarer at det viktigste jeg ville oppnå var så klart å bli kjent med nye kulturer, og absolutt ikke festing og strandliv. Nå som vennen min er overbevist om at jeg er kjempekul og spontan, kan jeg røpe at backpacking ikke alltid er like gøy. 

Her er noen erfaringer. 

Det er ufattelig varmt, sekken er drittung og ikke gøy å bære når man er solbrent på skuldrene.

Det er flere mennesker klemt sammen på stranda enn det bor folk i Bergen, som samtlige er brunere enn deg. 

På hostellene får du alltid den knirkete overkøya, hvor du stadig får klein øyekontakt med personen i køya ovenfor deg. 

Er du heldig og får et rom med air condition, så er den montert rett over sengen din, slik at du våkner med røykestemme og høysnue. Om du får sove da, for han i køya under snorker sånn at det får utslag på Richters skala.  

Det er ganske ille å våkne kvalm og fyllesyk når du deler ett toalett med omtrent 23 andre. 

Og så skal du jo helst ikke ha planlagt noe som helst slik at du er sikker på at man får tilbrakt nok netter på gulvet på togstasjonen. 

Du vet at du burde klare å si noen ord på fransk, ettersom du jo lærte det i fem år på skolen, men husker ingenting som medfører sur tilsnakk fordi «en France on parle français». 

Dessuten forsvinner ikke dine normale utfordringer bare fordi du er på ferie, og sosialangsten vil derfor fortsatt være til stede i stor grad.  

Det er også amerikanere over alt. 

Bortsett fra dette hadde jeg en bra tur.

• Les også: Din guide til kulturhøsten i Bergen
• Les også: Samtykke er sexy