Engasjement uten grenser

Studenten Rikke (26) står ute hele dagen i minusgrader og vind for å få deg til å gi penger til et godt formål.

VIKTIG SAK. Rikke Hagen Iversen jobber som fundraiser for Leger Uten Grenser. Hun mener det er verdt å stå ute i kulda for å verve nye givere.
Publisert Sist oppdatert

Vi venter ved Den blå steinen som avtalt, men ser ikke noe til Leger Uten Grenser. Det er kaldt og vinden gjør det ikke noe bedre. Et par minutter og et tapt anrop senere begynner vi å bevege på oss. Hvor vanskelig kan det være å finne noen fundraisere på Torgallmenningen? Ikke særlig vanskelig, viser det seg. Mindre enn 30 sekunder går før vi blir stoppet.

– Hei! Har dere mulighet til å støtte UNICEF, spør en smilende mann i blå uniform og ser håpefullt på oss.

Beklager, men vi er egentlig på leting etter en annen organisasjon. Kanskje du har sett dem?

Brått legger vi merke til to personer med relativt diskré logo på veske og pannebånd og med ID-kort hengende rundt halsen. De står og snakker engasjert med noen ungdommer. Vi sier ha det til UNICEF og manøvrerer oss forbi turister og gatemusikanter til vi når Rikke Hagen Iversen og kollegaen Ashan Jahengir.  

– Der var dere! Sorry, vi var midt i en samtale, sier Rikke.

– Fikk dere vervet dem?

– Nei, dessverre.

Når hun ikke er på jobb som fundraiser, studerer Rikke europastudier ved Universitetet i Bergen. Det var hennes interesse for politikk og ønske om å hjelpe mennesker som lå bak både studie- og jobbvalg. Hun forteller at hun har jobbet som fundraiser i fire år: Først for Amnesty International og senere Leger Uten Grenser – en organisasjon hun selv har gitt støtte til over lengre tid.

POSITIVE. Rikke har jobbet som fundraiser i fire år, og trives godt i jobben. Her med kollega og mastergradsstudent Ashan Jahengir (26). FOTO: NORA ELVESTAD.

Rikke forteller at grunnen til at hun gjør denne jobben er fordi hun mener det er en viktig sak. Det er giverne som hun og kollegene verver som gjør det mulig for organisasjonen å ha så mange prosjekter rundt om i verden. Der tilbyr de helsehjelp til dem som ikke har tilgang til det på andre måter.  

– Derfor gjør det meg alltid veldig glad når folk vil støtte en så god sak. Det er det som gjør det verdt det å stå ute på gata i timevis, sier hun.

Ikke én gang i løpet av de neste to timene vi følger henne på jobb kommer det noe annet enn positive kommentarer fra Rikke. Heller ikke det brede smilet forlater munnvikene hennes.

Varme smil og kalde skuldre

En ung jente går raskt mot oss med blikket vendt ned i bakken.

– Unnskyld, har du fem minutter, spør Rikke.

– Nei, dessverre. Jeg har ikke tid, svarer jenta automatisk og skynder seg videre.

– ­Den er grei. Ha en fin helg, da! roper Rikke muntert etter henne.

Hun forteller at 99 prosent av dem hun møter er høflige og at hun aldri har opplevd noe veldig negativt på jobb. Hun legger imidlertid til at mange som ferdes over Torgallmenningen er i farta og ikke alltid har tid til å slå av en prat.

En eldre herre i frakk kommer gående i vår retning. Han ser raskt på oss før han retter blikket fremover.

– Hei! Leger Uten Grenser. Har du litt tid til overs?

– Ja, men ikke til dere, svarer han og smiler lurt.

En annen mann, litt yngre denne gangen, vender så vidt blikket mot oss før han løfter en avvisende hånd.

– Nope.

På spørsmål om hun tror at hun og hennes kolleger blir sett på som en upopulær del av bybildet, svarer Rikke at hun opplever at folk flest har god forståelse for at de gjør en jobb. Hun påpeker at det kan være mange ulike faktorer bak hvorfor noen velger å avvise eller ignorere dem, og tar seg ikke personlig nær av det.

– Som å henge med en vennegjeng

Endelig stopper noen opp. Det er en gutt på rundt 18 år som løfter på headsettet for å høre på det Rikke har å si. De har en vennlig samtale i et par minutter før gutten trasker videre.

IKKE PERSONLIG. Rikke tror det kan ligge mange faktorer bak hvorfor ikke alle stopper opp på gata. FOTO: NORA ELVESTAD.

– Husk å adde oss på snap da, rekker Rikke å si før han forsvinner.

Ifølge Rikke er studenter de som oftest stopper opp for å snakke. De er gjerne samfunnsengasjerte, og har lyst til å ta en prat. De som har litt mer å rutte med velger også å donere penger. Også blant fundraiserne er studenter godt representert. De fleste jobber deltid, og jobben lar seg lett kombinere med studier.

– Å være på jobb er litt som å henge med en vennegjeng. Det er veldig sosialt og god stemning. Også møter du jo så mange nye mennesker.

Det begynner så smått å regne. Ingen av oss har paraply.

Blir du ikke kald når du er ute hele dagen?

– Nei. Jeg er sikkert bedre kledd enn dere! Det var en periode da jeg forsøkte å se fin ut på jobb, men det ble det raskt slutt på, ler Rikke.

Rikke går mot en enslig kvinne i 20-årene som stopper i møte med henne. De to har hva som ser ut som en hyggelig samtale i et par minutter. Ordet ”student” dukker opp, og da hun skal til å gå, skyter vi inn.

– Hei! Vi kommer fra Studvest. Kunne du tenke deg å…

– Nei, takk! Sier hun bestemt uten å sakke ned tempoet.

– Hun var jo mer interessert i å snakke med deg enn oss.

– Vi er jo en veldedig organisasjon, vet du, sier Rikke med et ertende smil.

– Drømmejobben

Omtrent en time har gått, og hittil har Rikke hatt tre samtaler som har vart i mer enn ti sekunder. Alle hun har snakket med så langt har hevdet å være medlem i en annen organisasjon, og derfor ikke blitt vervet.

– Det var nok ikke det at de ikke ville, men heller av økonomiske grunner, forklarer Rikke og legger optimistisk til at etter lunsjen skal det nok snu.

ENGASJERTE STUDENTER. Ifølge Rikke er det studenter som oftest stopper opp for å prate. FOTO: NORA ELVESTAD.

Folkehøgskole-elevene Heidi Hopland og Adrian Horni Arntzen stopper for å snakke med Rikke og kollegaen Ashan. Det er tydelig at samtalen skaper engasjement hos ungdommene, og de blir stående og prate i flere minutter. Men heller ikke denne gangen fører det til nye givere for organisasjonen.

– Jeg har ingenting imot fundraisere, og skulle gjerne bidratt, sier Hopland.

Arntzen nikker i enighet.

– Hadde det bare ikke vært for den trange studentøkonomien, sier han og drar på skuldrene.

Klokka nærmer seg halv to, og uten videre hell er det er på tide med en kaffepause for Rikke og de andre fundraiserne. Stivfrosne og litt snufsete trer vi inn i varmen på kontoret. Ashan har vært heldigere denne dagen. Så langt har han vervet to personer, begge studenter, vel å merke. Fundraiserne kan uansett fortelle at de er svært fornøyde med jobbene sine.

– Jobben består jo av å være aktivist, og det føles veldig bra, sier Rikke, fortsatt like positiv.

FOR DYRT. Folkehøgskole-elevene Adrian Horni Arnzten og Heidi Hopland mener den dårlig studentøkonomien setter en sperre mot å bidra. FOTO: NORA ELVESTAD.

Hun forteller at hun er noe usikker på akkurat hva hun skal gjøre etter at hun har fullført studiene, men at drømmejobben er å fortsette å arbeide for Leger Uten Grenser.

Litt senere oppdaterer Rikke oss om at hun skaffet to nye givere den dagen. Det er studenten fornøyd med.

– Det går jo litt opp og ned. Noen dager er tøffere enn andre, men jeg prøver bare å være meg selv og hyggelig mot alle jeg møter, sier hun.

Powered by Labrador CMS