Enhver 23-årings mareritt, men jævlig morsomt.
God regi, et skarpt manus og komisk lite selvbevisste karakterer bidrar til å gjøre Ninjababy til en veldig god film. Er det én ting du skal gjøre i sommerferien, eventuelt som en pause i eksamensstria, er det å få med deg denne på kino.
Publisert
Sist oppdatert
Norsk film er nesten alltid dårlig. Av replikkene fremgår det at de er skrevet, dialogen føles på norsk ofte kunstig og tilgjort, og med alle selvhøytidelige historiske filmer, den forserte sosialrealismen eller de halvmorsomme slapstick-filmene som går igjen, begynner man smått om senn å bli lei. Er det ikke derfor ganske kult, i lys av en nokså begredelig norsk filmhistorie, at Ninjababy er så jævlig bra?
Enhver 23-årings verste frykt
Rakel er 23 år, aspirerer til å bli serietegner og bor sammen med venninnen Ingrid. De gjør ikke stort med livene sine, dasser bare rundt på et og annet aikido-kurs (moderne japansk kampkunst, selvfølgelig), tar litt sopp og generelt prøver å få has på voksenlivet (uten egentlig å gjøre et særlig helhjertet forsøk). Settingen er tilsynelatende ribbet for all spenning, men bare til Rakel avgir en positiv graviditetstest, og man deretter innser at filmen spiller på alle 23-åringers verste frykt: Rakel er uvitende gravid i sjette måned.
«Som en sneaky, føkkings ninjababy» har fosteret vokst i Rakels mage, og høyst motvillig sendes hun ut på en desperat jakt etter både barnefar og mulige adoptivforeldre. Tidlig kommer det frem at det er to kandidater til farsrollen: Sympatiske Mos (Nader Khademi), som lukter smør og som Rakel av den grunn ikke kan unngå å ligge med, og «Pikkjesus» (Arthur Berning), en lang og altfor kåt rogalending. Uten å direkte røpe utfallet, kan man likevel si at humoren ligger i hvor grundig til helvete det ofte går for Rakel.
Kjapt, morsomt og med god timing
Til tider er Ninjababy faktisk jævlig morsom. Enkelte av replikkene er så kvikke og timingen så god at man tar seg i å le høyt, noe enhver normbevisst nordmann finner så pinlig, men som man i mange scener innser er vanskelig å gjøre noe med.
Også de mange grafiske innslagene bidrar til å gjøre filmen leken og uforutsigbar. Flere av scenene er tegnede, og det med en fin og leken strek; den tilhører da også Inga H. Sætre, forfatteren av den grafiske romanen Fallteknikk, som filmen er basert på.
Sjanglende sjangerhopp
Noen scener drar litt ut i langdrag, og når Rakel leter etter potensielle adoptivforeldre er det et noe anmassende brudd med den ellers nyanserte tonen i filmen. Men for det meste er Ninjababy morsom, velspilt og troverdig. Hovedrolleinnhaver Kristine Kujath Thorp briljerer, det gjør for så vidt nesten alle skuespillerne, men særlig Thorp bidrar til å løfte filmen opp blant årets sterkeste. I det hele tatt er det Rakel som binder fortellingen, karakterene og dialogen sammen. Ninjababy består følgelig Bechdel-testen i hver eneste scene (halvparten av alle filmer består den ikke i noen scener!), hvilket gjør filmen til et friskt pust i populærkulturen.
Filmen mister kanskje litt momentum midtveis, da den foretar et sjangerhopp og ender opp mer som et drama, en skildring av Rakels nedadgående og forvirrede psyke og hennes forhold til det ufødte barnet. Det har verdi det også, bare på et helt annet nivå. Slik sett er Ninjababy innledningsvis veldig leken og kødden, samtidig som den også er både oppriktig og alvorlig i behandlingen av morsrollen og ja, vel, kjærligheten som sådan. Og selv om man ikke kan unngå å synes synd på kidden som blir forvist til en oppvekst i Ås, er avslutningen tilfredsstillende i den forstand at den samler trådene man aldri trodde kunne nøstes opp i den kaotiske midtdelen.
Det er derfor ikke annet å gjøre enn å pelle seg på kino, men ikke for å se den nye Saw-filmen eller Godzilla vs. Kong – ta heller med deg en venn du liker sånn noenlunde og kjøp billetter til Yngvild Sve Flikkes grafiske, tragikomiske og fantastiske film, Ninjababy.
LES OGSÅ:
