FOTO: Beate Felde

Bli med på step time-timen fra helvete.

APROPOS:

Nytt år, nye muligheter. Samtidig er nyåret en gyllen mulighet til å mimre over fjorårets festligheter og flauser.

Av minnene jeg helst skulle lagt i en smellfeit metallboks, og gravd den så langt ned i bakken at den aldri igjen så jordens overflate, er det én hendelse som kverner seg litt for mye i Heddas hode. 

Jeg presenterer et av mine noe overambisiøse moments i året som gikk: Det er en solfylt septemberdag. Inn i treningssalen sprader en selvsikker Stavanger-jente. Med step-kassen under armen, stiller jeg meg så klart foran – jeg er jo tross alt en erfaren step-time-entusiast. Tanken på alle svettedråpene som er blitt etterlatt i lokalene på SATS Stavanger, gjør at motivasjonen hopper inni meg. But little did I know. Little. Did. I. Know. 

Det første minuttet går smooth. Ok. Gå på stedet. Yes. Piece of cake. Men, det skulle bli med det ene minuttet. To skritt til høyre. Og to til venstre. Men vent. Opp på stepkassen? Etter noen klumsete steg i feil retning, henger jeg med igjen. Fjuh. Jeg har det fortsatt i meg, var tanken som skulle vare i to snaue sekund. 

Hopp og klapp og så til venstre igjen. Men hvorfor i alle dager går alle til høyre? Jeg ler litt av meg selv, før jeg innser at ingen andre ler med meg. Jeg kom jo tross alt alene på timen. Kremt. Fokus. Må bare se hvilken vei de andre går. En gang til venstre, og så en gang til høyre. Den er grei. 

Så tilspisser situasjonen seg. Den overdrevent blide instruktøren går opp på step-kassen og SNUR? God damnit. I sidesynet skimtes de andre som mer synkroniserte enn en nordkoreansk militærtropp. Men jeg, jeg står igjen som et eneste passivt spørsmålstegn. 

Etter en hel halvtime med total forvirring, innser jeg å ha nådd grensen for min under gjennomsnittet gode koordinasjonsevne. Med stepkassen under armen begir jeg meg ut på THE walk of shame. På tross av blikket til den sjokkerte instruktøren som er to små meter foran meg, løper jeg som en ninja mellom de ti tusen synkroniserte hoppende jentene. 

Har du sett den memen med hun som konstant går i stikk motsatt retning av alle andre i en gruppetime? Dette kan betraktes som en oppriktig framstilling av min prestasjonsevne på step-timen hos Sammen. 

Jeg har ikke satt mine ben i en gruppesal siden. Har du også følt deg en smule ute av ditt element i året som gikk?

 Ja, ja. Nytt år, nye muligheter.

Kommentarer

kommentarer