Kultur
– Vi nordmenn er privilegerte
Naomi og Zeregabr er studenter med afrikansk opprinnelse. De vil tilføre nye stemmer i klimadebatten.
Publisert
Sist oppdatert
– Jeg tror vi trenger å endre måten vi nordmenn ser på oss selv. Vi har skitne hender, vi også.
Naomi Niyo Bazira (22) er sosiologistudent, arbeider som pleieassistent og har flyktningbakgrunn. Hun har bodd i Masisi i Kongo, den ugandiske millionbyen Kampala, og i Kirkenes. Nå sitter hun på en sentrumskafé i Bergen. Hun er tydelig engasjert, bruker hendene når hun snakker. Kaffen blir kald før hun rekker halvveis.
Ved siden av henne sitter Zeregabr Bereke Germatsien (24). Han kom til Bergen fra Golij i Eritrea i 2013. Siden den gang har han rukket å bli flytende i norsk, få jobb som miljøarbeider og begynne på pedagogikkutdanning. I tillegg deltar han i formidlingsprosjekt og på panelsamtaler rundt om i byen.
Sist mandag var de to blant fem deltakere på panelsamtalen «Klimakrise: Hvem blir hørt?», i regi av Papillon Bergen og Klimafestivalen § 112. «Hvem blir hørt» er et spørsmål vi burde stille oss oftere, mener de.
– Vi snakker om å hjelpe barne- og oldebarna våre. Hva med de som bor i deler av verden som allerede er berørt av klimaendringene? Gjelder ikke klimakampen for dem? spør Bazira.
Norsk å være god?
For Bazira startet engasjementet for alvor da hun så koblingen mellom klimaendringer og sosial ulikhet.
Hun og Germatsien ble kjent gjennom et samarbeidsprosjekt mellom Bergen Assembly og Universitetsmuseet. Formidlingsprosjektet «Inntrykk fra koloniene» var et granskende blikk på Norge og Bergens forbindelse med kolonialismen.
– Deltakerne ble sjokkerte. Det var nok på høy tid med en ærlig samtale om hvilken rolle Norge har spilt i historien, tror Bazira.
– 200 nordmenn jobbet for Leopold II under voldsregimet i Kongo, fortsetter Germatsien.
Han trekker trådene videre, via Joshua French og Tjostolv Moland, til livsfarlige koboltminer og outsourcing av klima- og helseskadelige fabrikker til utviklingsland. Konklusjonen er tydelig:
– Hvite mennesker kan gå inn i et afrikansk land, gjøre hva de vil, og slippe unna med det. De tar profitten, men aldri støyten.
Det er et perspektiv vi ikke hører så mye om her i Norge, ifølge studentene.
– Vi tenker bare på hva den kobolten gjør for elbilene våre, og klapper oss selv på skulderen for å redde verden en biltur av gangen, sier Bazira.
Det får henne til å undre – er det virkelig typisk norsk å være god?
– Vi nordmenn er privilegerte. Men hva legger vi i det ordet? Hverdagen vår er en serie av situasjoner hvor vi skader andre for å kunne leve så behagelig som mulig. Er det egentlig et privilegium? spør hun.
Kjenner det på kroppen
Germatsien hadde sine sju første leveår i landsbyen Ayterf i Eritrea. I likhet med 80 prosent av den eritreiske befolkningen lever familien hans av jordbruk.
– Vi var helt avhengige av naturen for å klare oss, slik mange er. Da er enhver endring i klima veldig merkbar, forteller han.
I 2004 ble all produksjon og import av plast forbudt. Da var Germatsien åtte år gammel, og lærte på skolen at det var fordi dyrene fikk vondt i magen av å spise den.
– Eritreere slipper ikke ut CO2. Likevel er vi blant de mest sårbare, og kjenner klimaendringene på kroppen hver dag. Vi snakker om klimakrisen som om den nettopp oppsto, men i mange land er det gammelt nytt, sier han.
– I Uganda gir det ikke mening å snakke om kutt i bilkjøring, for hvem der har vel bil? legger Bazira til.
– For ugandere handler klimaendringene helt enkelt om de årlige avlingene og tilgangen på vann. De er akutte.
Bazira tror at den konstante tilgangen vi har på alt, distanserer oss fra en natur som vi alle til sjuende og sist er en del av. Hun mimrer tilbake til da hun og søsknene samlet regnvann i store tanker og sparte på det til seinere kles- og kroppsvasker.
– Det er som om ingen her ser sammenhengen mellom regnet som faller og vannet som kommer ut av kranen på kjøkkenet. Det regner hver dag i Bergen, og ingen bryr seg, sier hun.
Savnet å bli tatt på alvor
– Den som har noe å si, har ansvar for å si det. Du må forstå at stemmen din er viktig, sier Bazira.
Det var først da hun oppdaget Papillon Bergen, en lokal møteplass for unge kvinner med krysskulturell- eller migrantbakgrunn, at hun forsto dette selv.
– For første gang siden jeg kom til Norge, ble jeg tatt på alvor som enkeltmenneske og samfunnsdeltaker. Det var en befrielse, og noe jeg virkelig hadde savnet, forteller hun.
I tillegg tror hun at mediene kan gjøre en bedre jobb med å oppsøke situasjoner og perspektiver utover det kjente og nære.
– De som allerede har et podium, må dele litt på plassen sin.
Bazira og Germatsien har erfaringer og perspektiver som kan styrke den norske klimadebatten. Det er de klare over.
Likevel kan det være vanskelig å slippe til.
– Hverdagsrasisme og fremmedgjøring kan nok heve terskelen for å orke å skille seg ut og snakke høyt om meningene sine. Det er et privilegium å kunne si det man mener uten å måtte tenke på hudfargen sin, mener Germatsien.
– Men jeg bor jo i dette landet, og kommer til å få barn her, og disse barna vil også ha svart hud. Samfunnet jeg er en del av, er tjent med at også min stemme kommer fram.
