JOBB. Johanna Magdalena Husebye er snart ferdig med utdanningen sin innenfor journalistikk, og har allerede fått jobb som journalist i Dagen.

– Å gjøre en forskjell. Det var derfor jeg meldte meg på dette masterprogrammet.



På Media City Bergen er det høyt tempo i førsteetasjen idet klokka tikker inn mot lunsj. Midt i mengden av folk som kaver, glimter til en blid, lang skikkelse. Det er Johanna Husebye.

12. mai i år ble Husebyes graveprosjekt publisert i Norges største avis, VG. På en uke fikk saken over 600.000 lesere, og Husebye har siden publisert til sammen seks oppfølgere. Og det kommer en til VG Helg-reportasje 15. juni.

Husebye har skrevet sitt graveprosjekt ved Senter for Undersøkende Journalistikk (SUJO) tilknyttet UiB.

– Jeg fikk ikke sove fordi jeg lå og tenkte på idéer, og så begynte jeg å tenke på selvmord. Da jeg søkte det opp dagen etter, så jeg at grafen for eldre var veldig høy. Jeg var ikke klar over det, og bestemte meg derfor for å skrive om det. Selvmord blant eldre.

FØRSTE: Dette var det første oppslaget Husebye fikk i VG, den 12. mai. FAKSIMILE: VG.

Endre verden til det bedre

Johanna Magdalena Husebye er 24 år og kommer fra Bergen. Siden hun var 14 år har hun visst at det var journalist hun ville bli. Dermed jobbet hun hardt på videregående for å komme inn på journalistutdanningen ved Høgskulen i Volda. Etter endt bachelorgrad startet hun på masterprogrammet Undersøkende Journalistikk ved Universitet i Bergen.

– Jeg har alltid hatt lyst å gjøre en forskjell, og ville bli journalist fordi da hadde jeg muligheten til å endre verden til det bedre.

Hun kan fortelle at prosessen fra idémyldring til publiseringen har vært tung, og at støtte fra menneskene rundt har vært viktig.

– Det er det tyngste jeg har gjort så langt i min karriere. Det er fordi det er så tungt tema at man blir påvirka av det over tid. Du blir veldig usikker på deg selv i lengden: Er dette riktig? Har jeg tatt riktig vurderinger? Har jeg gjort riktig i forhold til alle disse menneskene? Er jeg god nok journalist?

Masterprogram for «alle»

På masterprogrammet Undersøkende Journalistikk er masteroppgaven et graveprosjekt man publiserer i samarbeid med et medie, i tillegg til en teoretisk oppgave. På begge oppgavene får man en veileder man jobber tett med i et år, som er tiden man får på disse oppgavene.

Enhver med fullført bachelorgrad kvalifiseres til å søke på master i Undersøkende Journalistikk, ikke bare journaliststudenter. Har man bachelor i for eksempel økonomi eller juss, og har en journalist i magen, kan man kombinere det med denne masteren.

– Jeg tenker at hvis du ikke har et brennende engasjement for et tema som det her, så klarer du ikke å gjennomføre. Du skal dedikere et år av livet ditt til et graveprosjekt, og da må det være noe du virkelig brenner for, sier Kristine Holmelid ved SUJO, som har vært Johanna Husebyes veileder på graveprosjektet.

«REDAKTØR»: Kristine Holmelid har vært Johannas veileder i graveprosjektet. De forteller at samarbeidet minner mer om et redaktør/journalist-forhold, enn et tradisjonelt veileder/student-forhold.

– I kjernen av samfunnsoppdraget

– Hvorfor er denne typen journalistikk viktig?

De smiler til hverandre. Kristine Holmelid vet ikke hvor hun skal begynne.

– Skal journalistikken overleve må den være grundig, og den må være etterprøvbar. I konkurransen med «fake news» og alt mulig annet, så må du vite at det som er journalistikk, det er ekte og skikkelig. Da er det viktig å være systematisk, grundig og etterprøvbar. Det er jo i kjernen av samfunnsoppdraget, det som Johanna har gjort. Det å skrive om tema som er tabubelagt og som sjelden blir snakka eller skrevet om, og å plukke temaer som nesten ingen har hørt om. Derfor er det viktig.

Johanna Husebye nikker og legger til:

– Jeg føler det er litt av grunnen til at vi gjør som vi gjør, altså undersøkende journalistikk. Å gjøre en forskjell. Det er derfor jeg meldte meg på dette masterprogrammet fordi her får jeg verktøy og hjelpen til å være så grundig og så god som jeg kan bli, og det vil gjøre all journalistikken min bedre, og det gjør at samfunnsoppdraget føles nært.

Kommentarer

kommentarer