«Kan ikke du stille til Pride?»

Skrivekonkurranse
Studvest har i fellesskap med Bergens Tidende avholdt skrivekonkurransen «Det var da jeg skjønte det …». Her ble lesere under 30 år invitert til å fortelle om øyeblikket da et lys gikk opp for dem.

Blant om lag 140 innsendte bidrag har juryen valgt ut de beste og kåret tre vinnere.
Flere av de beste tekstene vil bli publisert på nett i Studvest tiden fremover.

Jeg satt på et møte i fotballklubben jeg jobbet i. Nestleder Marie snakket om at hun skulle gå i Pridetoget i morgen. «Kan ikke du stille da, kult om en på A-laget stiller», spurte hun. Jeg svarte litt unnvikende «jo, kanskje det». Mest for å være hyggelig.

For å være helt ærlig tenkte jeg: Det skal jeg ikke. For det første er jo de helt like oss andre, og jeg går ikke rundt og feirer at jeg kysser jenter. For det andre skal jeg på byen med gutta, og pride starter for tidlig. 

Da møtet var ferdig sa Marie: «Tenk litt på det da. Det kan jo bety mye for noen gutter i klubben at nummer 10 på A-laget stiller i Pride!»  Jeg svarte, at jeg egentlig skulle ut, så jeg måtte få se hva jeg klarte, og tenkte, pokker hvorfor måtte hun spille samvittighetskortet.

Rundt kl. 23:30, da jeg allerede hadde konsumert noen enheter, tikket det inn en melding fra Marie: «Da snakkes vi kl 10:00 i morgen ved Statsraaden». Tilfeldigvis satt jeg ved siden av noen jenter jeg ville kysse. Hun ene lurte på hvem Marie var. Jeg forklarte hvem hun var og sa jeg skulle gå med henne i Pridetog i morgen. Det var stor entusiasme hos jentene og hun ene sa; «du må svare at du gleder deg da». Så jeg måtte svare «det gjør vi!» og skaden var et faktum. 

Etter en natt hvor jeg fikk sagt til så mange jenter som mulig at jeg var en fin fyr som skulle gå i pride, før jeg utdypte at det var viktig å sende et budskap til de unge i klubben at hos oss kan du være hvem du vil, våknet jeg plutselig hjemme på sofaen og tenkte: Pokker, dette vil jeg ikke. Det er jo for mye hele opplegget, men jeg slengte i meg to Ibux og tenkte at dette var viktig for Marie. Jeg tok på meg en rosa fotballdrakt med Tertnes overtrekken over og satt meg på bussen.

Da jeg gikk av ved Bryggen slo det meg. Her passer jeg ikke inn. Alle går i regnbuefarger og jeg går i blå overtrekk. Klein og utilpass etter dagen i forveien ville jeg bare blende inn i mengden. I panikk kjøpte jeg den største paraplyen i regnbuefarger jeg kunne finne. 600 kroner rett ut. Jeg tuslet lutnakket bort til Statsraaden, mens jeg prøvde å gjemme meg under paraplyen, og lurte på om alt dette oppstyret virkelig fremmet saken deres. De er jo egentlig bare som oss andre og vi feirer jo ikke at vi vil kysse det motsatte kjønn. 

Jeg kom omsider bort til Staatsraden. For første gang var jeg for tidlig ute og det med en halvtime. Min indre konflikt i morgentimene hadde gitt meg helt hodemist. Jeg sto og ventet, og det begynte å fylle seg opp i det noen søte jenter jeg gjerne kunne tenke meg å kysse smilte ekstra fint til meg. Jeg smilte og tenkte: Har draget i dag! Før jeg tenkte: Faen tror de jeg er homo?

Jeg så ned i bakken og tenkte over dette. Plutselig var jeg i hjertet av pride, menn kledd som damer, menn kledd som engler og demoner, menn kledd i latex, menn i all sin pride. Jeg har aldri følt meg så ukomfortabel. Gikk jeg i pride og ble ubekvem av en gjeng homofile menn? Nei. Jeg har aldri hatt noen problemer med homofile, aldri engang ofret en tanke på at de ikke er som oss andre, i mangel på et bedre ord, «normale».

Derimot for første gang i mitt hvite, heterofile liv følte jeg meg annerledes; ubekvem med meg selv for den jeg var, jeg passet for første gang ikke inn. Jeg følte meg jævla annerledes, alene, ubekvem og ensom fordi jeg ikke hverken var normen, lista eller malen. Selv om jeg var sterkt ønsket. Kanskje til og med sterkest ønsket, mest velkommen og sårt tiltrengt fordi at jeg var så annerledes.

Men det slo ikke meg da jeg stod der og lurte på om jeg måtte kysse menn for å bli akseptert. 

Les også: Skrivekonkurranse: En siste delt stund
Les også: Skrivekonkurranse: Kvifor ville eg sjå ut som ein kroppsbyggjar, eigentleg?