Royal Rebels er reality forkledd som dokumentar

Dokumentaren om Durek Verrett og prinsesse Märtha Louise, Royal Rebels, har nettopp landet på Netflix. Undertegnede er kanskje ikke monarkiets største fan, men som en erklært elsker av alt som er blodharry, må jeg selvsagt gi dokumentaren et ærlig forsøk.

Ved første øyekast er det lett å se Netflix-signaturen: majestetiske dronebilder av fjorder, perfekt lysinnstilte intervjuer og en lydkulisse som aldri lar deg glemme at dette er «stort». Tenk My Norwegian Holiday. Den første halvtimen har også klare 90 Day Fiancé-vibber, bare med millionærer i hovedrollene.

En sjaman som Marvel-helt

Regien etablerer raskt Verrett som hovedperson, i en nesten superheltaktig introduksjon. Han snakker om sine spirituelle evner som om han var hentet rett ut av Marvel-universet, mens kameraet forsterker inntrykket med slow motion og dramatisk lyssetting. Når niesen hans bryter inn med kommentaren «All my life I thought my uncle was gay, but damn uncle you got some game», blir det tydelig at klipperytmen heller mot humor fremfor dybde. Det er reality-estetikk på sitt mest selvbevisste.

Det verste – eller kanskje beste – er at dokumentaren innimellom føles ganske relaterbar. Hvem har vel ikke tenkt at det å gifte seg med sin homofile bestevenn kunne vært en løsning? Eller kjent at slekta er det verste? Dureks ubehag ved svigerfamilien er gjenkjennelig, og det å studere HF kan ofte føles som å forklare sitt eget sjamaneri til svigers.

Norske «eksperter» dukker opp for å forklare hvorfor Märtha er Norges største kjendis. Argumentet er at Norge er et lite land, diskutabelt, men vi lar det passere. Omtaler av forholdet minner mer om reality romanse på sitt beste enn en seriøs dokumentar. Regissøren satser på tempo, raske kutt og dramatisk musikk, men det hele faller litt flatt – spesielt når utsagnene ikke helt henger sammen.

Mye av humoren oppstår i regivalgene. Når Verrett hevder at Kong Harald er redd for Oprah, klippes det raskt til alvorlige nærbilder som ikke klarer å bære påstanden. Resultatet gir ufrivillige South Park-vibber. Det samme skjer når dramatiske strykere akkompagnerer samtaler om «culture shock». Verrett fremstilles som heltemodig i møte med Norge, og særlig i kampen mot sin største fiende: janteloven.

Fra nasjonal sorg til bryllupsfest på 1,5x hastighet

Et sterkt øyeblikk kommer rundt minutt 50, når dokumentaren tar for seg Ari Behns tragiske bortgang. Det er rørende, og gir et sjeldent innblikk i en nasjonal sorg mange fortsatt husker.

Mens man sitter med lommetørkler godt plantet i øynene, går dokumentaren brått over til bryllupet i Geiranger. Jeg skal innrømme at de siste 30 minuttene av bryllupsmontasjen ble sett på 1,5 hastighet. Strengt tatt kunne man skrudd av idet «I Want Candy» av Bow Wow Wow setter stemningen på Disney-aktig vis, mens sjamanens eventyrlige drømmer går i oppfyllelse.

For å konkludere: Hvis du spør meg om jeg vil se Royal Rebels eller en dokumentar om Kong Olav V sin bortgang, velger jeg sjamanen hver gang. Alle moderne monarkier med respekt for seg selv burde ha en soulseksuell, nyresviktet sjaman med en indre diva.

Ser du bort fra den tidvis elendige engelske uttalen, kan dokumentaren være underholdende om du vil ha et lite innblikk på Skaugum. Alternativt kan du gjøre det til en drikkelek: Ta en shot hver gang noen sier «culture shock/crash».

Og liker du den ikke? Vel, du kan trøste deg med at Durek uansett velsigner både sine støttespillere og sine hatere. Du er trygg.

Endelig karakter: E.