Illustrasjon: Victoria Grace

Ensomheten vil vokse, og voksende ensomhetsfølelse er skummelt.


Annonse
Debattregler

Det er gått over et par uker siden samfunnet stoppet opp. Alle disse tingene som bare gikk av seg selv var nå stoppet opp og man fikk beskjed om å holde seg hjemme. Det er sikkert mange som har tenkt med seg selv at det hadde vært godt om verden kunne stoppe litt. At man bare kunne reise vekk til den plassen man slapper best av på, la skuldrene senke seg og få puste skikkelig godt inn og ut. Nå har verden stoppet opp. Men det er vanskelig å slappe av eller å puste skikkelig. Mange kjenner på forvirring og bekymring for de neste ukene og månedene. Det kjennes ut som en dårlig thriller-film man ønsker seg ut fra.

Mange av Norges studenter flytter vekk fra hjembyen når man skal ta fatt på studiene. Den tiden som skal være fylt med glede og aktiviteter har plutselig fått en bråstopp. Det er mange studenter som sitter på hybelen sin, alene og uten mulighet for å treffe så mange. Alle disse menneskene som man vanligvis omgås med, kan ikke møtes, og det med god grunn. Ensomhetsfølelsen sniker seg mer og mer innpå, og hverdagen blir tommere. Spesielt treffer dette de som bor alene eller ikke har så mange kontakter.

Mange ønsker nok å reise hjem til familie, eller andre trygge personer, men når man blir frarådet å flytte på seg er ikke det så lett. Og noen kan kjenne på frykten for å reise hjem til syke familiemedlemmer og være enda en disponerende faktor for smitte. De som er ensomme kan ikke kamuflere det med å sitte litt lenger på skolen. Eller ta en rask tur ned på studenthuset og håpe det noen de kan snakke med der. Ensomheten vil vokse, og voksende ensomhetsfølelse er skummelt.

Vi har derfor en sterk oppfordring til alle medstudenter og familie og venner. Dette er tiden for å se de menneskene man har rundt seg, og vise omtanke. Nå er tiden for å bruk internett og telefon for alt det er verdt. For selv om vi ikke kan møtes ansikt til ansikt og gi klemmer til hverandre, må vi bruke den andre plattformen vi er gode på. Vi må ta ansvar nå for at følelsen av ensomhet ikke skal vokse seg større enn nødvendig. Vi må ikke glemme menneskene i hybler og leiligheter, selv om vi ikke ser de ute. Vi trenger alle noen å snakke med, og nå trenger vi det mer enn noen gang.

Vi ber dere alle sammen om å stille dere disponibel for telefoner, arrangere FaceTime-quiz i klassegruppene eller bare ringe en som det er lenge siden du snakket med. Dette er ikke tiden for å verge seg for avslag eller svarer. Dette er ikke tiden for å tenke at man ikke vil forstyrre. Dette er ikke tiden for å sende en melding istedenfor å ringe. Dette er tiden for å ringe en venn eller to, og jobbe sammen mot ensomhet.

Kommentarer

kommentarer