Flukten fra Syria var det mest nedverdigende Nermin Hussein (25) noen gang har opplevd. Nå håper hun å dra tilbake.



– Jeg har en drøm, sier Nermin Hussein (25).

Hun ler, og virker å skjønne at hun kanskje sikter høyere enn de fleste. 

– Jeg har en drøm om å reise tilbake til Syria og stille til valg. «The President of The Syrian Republic».

Hussein og familien kommer opprinnelig fra Syria. Hun vokste opp i den nordøstlige byen Qamishli, nær grensen til Irak og Tyrkia. Derfra måtte de flykte. De er kurdere. 

DAGBOK OG KLÆR. Hussein fikk med seg en plastpose med klær og en dagbok. Det er alt hun har fra barndomshjemmet.

Hun møter Studvest ved Universitetsmuseet i Bergen.

– Jeg har det bra, sier hun. 

Hun har en varm og imøtekommende fremtoning. Likevel bærer ansiktsuttrykket hennes preg av alvor.

– Men jeg syns det er vanskelig å fokusere nå om dagen, på grunn av det som skjer med kurderne i Syria, legger hun til. 

Hussein forteller at hun kom til Norge for fire år siden. Da hadde hun bodd sammen med familien sin på et lite rom i Tyrkia i nærmere to år, sier hun. Det lille rommet var det noen slektninger som hadde ordnet for dem da de kom fra Syria.

– Min far måtte reise tilbake til Syria for å hjelpe sin døende mor. Hun var syk, og fikk ikke den hjelpen hun trengte. 

Flyktet fra hjemlandet

Det var i 2013 at Hussein og familien flyktet fra hjemlandet sitt. Da hadde borgerkrigen i Syria allerede herjet landet i to år. 

– Vi var nærmere femti mennesker da vi løp over grensen til Tyrkia. Vi måtte løpe så fort vi kunne, forteller Hussein. 

FØLER SEG HJEMME. Hussein verdsetter muligheten til å gjøre det hun vil og å være respektert – det gjør at hun føler seg hjemme i Norge.

– Det var den mest nedverdigende opplevelsen i mitt liv. Noen gråt, og jeg kan huske at vi var veldig redde da vi møtte de tyrkiske grensevaktene i militæruniform.

Hun forteller at de trodde de skulle sende dem tilbake til Syria, eller sende henne og de andre som flyktet til tyrkiske fengsel. 

– Men de gjorde ikke det, de tok oss med til en base hvor vi fikk tepper vi kunne sove på. Etter det lot de oss gå. 

Gråter for dem som ble igjen

Hussein forteller at hun er tydelig preget av dagens situasjon.  

Onsdag 9. oktober kunne Aftenposten melde at tyrkiske bakkestyrker gikk inn i kurdiske områder i Nord-Syria.

Området det er snakk om er der Hussein har tilbrakt barndommen sin.

– Hele tiden gråter jeg fordi jeg tenker på menneskene og hva som skjer med dem nå. Det er vanskelig, sier hun. 

HINDER. Hussein er kurdisk, kvinne, og agnostisk. Hun er klar over at det kan gjøre det vanskeligere å oppfylle drømmen sin.

Husseins lepper skjelver. Stemmen er gråtkvalt.

– Tenk å være kurder nå. 

«No friends but the mountains»

Kurdere er ifølge FN den største minoriteten i Syria. Den kurdiske befolkningen er også bosatt i Iran, Irak og Tyrkia, og har i alle de fire landene vært involvert i kamper om selvstendighet siden første verdenskrig. 

– Vi blir kalt terrorister og «mountain turks». Du kan ikke si du er kurder. Vi finnes ikke. Dersom man er så heldig å få ha legitimasjon i det hele tatt blir man kalt araber, fortsetter Hussein, tydelig opprørt.

LOVEN. Det at ingen i Norge står over loven er det beste med det norske samfunnet, mener Hussein.

– Vi kurdere har et ordtak, sier hun, og trekker litt på smilebåndet. 

– «No friends but the mountains». 

Kvinne, kurder og agnostiker

Nå studerer Hussein sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen. Hun tror dialog og forhandling er veien å gå mot et fredelig Syria. 

Politikken hennes skal handle om minoritetenes rettigheter. Hussein forteller at det finnes mange minoriteter i Syria, og at kurdere er den største gruppen. Hun tror at fred og stabilitet i landet ikke vil være mulig uten at minoritetene blir representert. 

– En president må samle alle, konstaterer hun. 

AMBISIØS. Hussein tar en bachelorgrad i sammenliknende politikk og håper hun kan hjelpe å bygge opp igjen et fredelig Syria.

Det er mange ting ved det norske samfunnet som Hussein kunne tenke seg å ta med seg til Syria, dersom hun noen gang får muligheten til å dra tilbake.

Hun forteller at det hun liker best med det norske demokratiet er at ingen står over loven, uansett etnisitet eller rolle i samfunnet.

Til tross for at hun drømmer stort, er Hussein klar på at ambisjonen ikke blir enkel å oppnå.

– Det største hinderet mitt er kanskje at jeg er kvinne, sier hun. 

Hun tenker seg om, og fortsetter:

– Også er jeg kurder og agnostiker. Jeg hater religion. 

Drømmen om det syriske presidentembetet er kanskje et stykke unna, og Hussein er takknemlig for det livet hun lever i Norge i dag. Likevel har hun en iboende tro på hjemlandet sitt og kurderne.

– I Syria tenker vi mye på hverandre. Vi er varme. Når noe skjer med en av oss, så hjelper vi hverandre. Vi har en sterk følelse av å være ett.

Kommentarer

kommentarer