O, hellige power nap
Bjørnen sover, bjørnen sover, men ikke så stille i sitt studenthi.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
HF-biblioteket er studenthiet. Dette bibliotek hvor de besøkende leser alt fra arverett til kjønnsstudier. Sentralt plassert på Nygårdshøyden med maks et halvannet John Arne Riise-innkast unna hvert fakultetet. HF-biblioteket er leseplassens Berlin; hipp, digg og passe seriøs. Definitivt it-stedet å lese om du vil være både kul og smart. I denne herlige akademiske vugge tilbringer jeg mine dager. Og i disse salige studiedager, nærmere bestemt i kjelleren, unner jeg meg daglig en real cowboystrekk. Effekten er enormt god for dagens akademiske strabaser, men det er bare en hake – haken er restene av mitt sosiale rykte.
Den velkjente 2-knekken er et vitenskapelig anerkjent faktum. Hjernen og kroppen går på en smell av BigBang-dimensjoner og produktiviteten synker raskere enn U-båt som er truffet av torpedo. Løsningen er like genial som vitenskapelig anerkjent: Powernap. 10 eller 15 minutter med beina rett ut og øya igjen. Hvilen har føniksens legende tårer og den kognitive harddisken fungerer igjen som en krysning av Aristoteles og Steven Hawking på puggedop.
Den grønne sofaen i kjelleren er åsted for min forskningsstøttede lur på høylys dag. Her ligger bokhyllene tett i tett og forholdene ligger tilsynelatende til rette. Men forbipasserende studenter, som tilsammen utgjør et representativt utvalg av Bergens studentfauna, tusler forbi på vei til heisen eller trappene. I det de får øye på en nesten to meter lang slåpe av en juss-student ligger langflat med øya igjen, fniser de. De tisker, hvisker, og gjør som rottene i julesangene: de skotter. Ikke at jeg vet hva skotter er for noe, men det er neppe en hyllest. Disse studentene er motstandere av fagfellevurderte hvilemetoder og jeg har lyst til å gi dem en midtstilt finger ala Eminem i 8-mile. Men så var dette med ikke miste siste rest av sosial legitimitet da.
De ansatte på biblioteket ser ikke ut til å bry seg stort om der de sorterer lokalhistorie fra Drammenstraktene rundt år 1500 i alfabetisk rekkefølge.
Men de som bryr seg er 20-something hipstere som kaster fatwa-lignende blikk på kroppen min som slanger seg som en basilisk på sofaen. Men jeg er sliten, trøtt og hemmet av en uregjerlig døgnrytme. Jeg trenger disse 15 minutter med en ole lukkeøye-time out fra Nygårdshøydens kjas og mas. Disse 20-something som kaster sine blikk, må da vitterlig også kjenne på det faktum at man er aldri trøtt i det klokken passerer 23 på kvelden. Youtube, twitter, Linkedin, og podcast er mer forlokkende enn eplet i Edens hage når Ole Lukkøye glimrer med sitt fravær. For å parafrasere en legende i MGP-jr-sirkuset: Gi meg deg jeg vil ha, et par minutter på øya uten fnising kan jeg gjerne ta!
