I en stadig mer polarisert debatt hvor man blir krassere i ordbruken mot hverandre, er det viktig å huske på at det er lov å være uenig.



DEBATTREGLER

Det hviler en «oss-mot-dem»-mentalitet over dagens debatt. Valgresultatet viser at Norge polariseres; meningsmotstanderne på hver sin fløy sklir lengre fra hverandre. På sine respektive valgvaker konstaterte Lan Marie Berg sin elsk for bomringen til høy jubel, mens Trym Aafløy fikk sin egen fengende supportersang. MDG og FNB er blitt selve symbolet på splittelsen. Tilhengerne har gått sammen i protest og skapt resultater, og tilhørighetsfølelsen er følgelig stor. Problemet er når dette fører til økt fiendtlighet mot motparten. 

Forskning ved Universitetet i Kansas viser at mange amerikanere behandler politikk som sport. Man stemmer ikke nødvendigvis på et parti på grunn av løsningene det tilbyr, men snarere for å «slå motstanderen», som man ikke kan fordra. Polarisering og kompetitive valg trekkes frem som årsaker til den økende forakten for hverandre. 

Måten vi omtaler hverandre her til lands minner om en slik sportsmentalitet. «De burde miste stemmeretten sin!» kunne man hyppig lese om FNB-velgerne på Jodel da resultatene tikket inn, mens Greta Thunberg og andre miljøforkjempere blir kalt det ene og det andre. Framfor å prøve å snakke sammen, konkluderer man med at motparten enten er idioter eller djevelen selv. Det er blitt de «unge og dumme» klimaforkjemperne mot de «gamle og gretne» klimafornekterne. Slike holdninger og generaliseringer er ufruktbare når vi skal møte fremtidens problemer sammen.

Splittelsen gjør det vanskeligere å snakke sammen. Politiske diskusjoner mellom meningsmotstandere preges av opphetet krangling og skjøre stråmenn. Vi så det under partilederdebatten på Arendalsuka, og vi ser det støtt og stadig i diverse kommentarfelt. Politikk er synonymt med konflikt. Derfor velger mange mer eller mindre bevisst å kun eksponere seg for meninger man er enige i. Ekkokamre er blitt et populært uttrykk for å beskrive denne selvforsterkende trenden. Samtidig som man stadig får bekreftet sine holdninger, hører man sjelden motparten sine argumenter. Forståelsen for deres faktiske standpunkt blir redusert, og fiendtligheten vokser, som forskningsrapporten også nevner.

Vi må huske på hva som gjør et demokrati velfungerende. Styringsformen bygger på at den offentlige debatt vil føre frem til de beste løsningene. Om man snakker sammen på saklig og behersket vis, vil dårlige argumenter vike for gode argumenter, og de beste løsningene vil omsider vinne frem. Dette er selvfølgelig et ideal, og det innebærer at man setter egeninteresser til side og er villig til å lytte. Snarere enn å fokusere på at sitt lag må «vinne», må man være åpen for å finne kompromiss, samarbeide, og komme frem til gode løsninger. 

Stoltheten bør derfor ut av politikken. For samfunnet sin del er det bare en bra ting hvis laget ditt taper for en bedre løsning. Å høre motstridende argumenter er ikke farlig, men snarere noe alle har godt av. Enten blir man sikrere i sin sak, eller så innser man at det kanskje ligger noe i den andre sin mening. Det høres ut som en klassisk vinn-vinn situasjon.

I en såpass dramatisk sak som klimakrisen er det ekstra vanskelig å føre en sivilisert samtale. Allikevel er det nettopp ved de store og vanskeligste spørsmålene det er viktigst at man diskuterer, spesielt med tanke på de drastiske endringene som kreves. Man overbeviser ikke en klimafornekter med en sklitakling; personangrep og distansering må gi plass for diskusjoner og gode argumenter. 

Jeg sier ikke at alle må bli enige, men snarere at det må være lov å være uenig. Etter Arendalsuka tok NRK grep for at den neste partilederdebatten skulle være mer behersket. På samme vis bør hver og én ta grep i måten man forholder seg til sine medmennesker. Har du en mening, så diskuter den, og hvis noen andre er uenig, så møt det med respekt.

Lytt og vær åpen, la sportsmentaliteten ligge, og ikke vær så skråsikker på at du alltid har rett. Et splittet samfunn tjener ingen på. Selv om det i fotballen er dørgende kjedelig hvis lagene stopper spillet og møtes på midtbanen for å spørre hverandre: «hva holder vi egentlig på med?», så er det akkurat det som trengs i politikken.

Kommentarer

kommentarer