Foto: Julie Helene Günther

APROPOS: Alle burde ha en personlig Lilli Bendris med et hint av Hallgeir Kvadsheim for å strukturere de skjebnesvangre sommermånedene.


APROPOS

Starten på 2020 starter som alle andre år. Jeg har akkurat rukket å komme ut av jule-tåken og funnet tilbake til gamle og gode rutiner idet en ulmende kvalme inntreffer. Allerede nå, må det fryktinngytende prosjektet «sommerjobb» settes i gang.

Jeg er en enkel jente med enkle drømmer. I sommer skal jeg danse på festival, sole meg og drikke Aperol på stranda. På en annen side må disse drømmene finansieres. I tillegg bør en investere i fremtiden og bygge et renome. Ergo, er sommerjobb essensielt for den ultimate sommerferien.

Jeg har så vidt rukket å planlegge dagens middag, men må vite hvilke uker jeg er fri til å jobbe et halvt år frem i tid. Ikke vet jeg hvilke uker jeg kan jobbe, eller hvor mange. Jeg vet ikke om jeg i det hele tatt får en jobb. Derfor risikerer jeg å sitte blakk og ende opp i en deprimerende Netflix-loop og stirre inn i veggen, mens alle andre er opptatt med familieferie eller sommerjobb. 

Min mening er at alle burde ha en personlig Lilli Bendris med et hint av Hallgeir Kvadsheim for å strukturere de skjebnesvangre sommermånedene. Evnene til Bendris kan røpe fremtiden. Uke 27, 28, 29 og 30 drar jeg på interrail i Sør-Europa fordi da er det, som alltid, regnvær i Bergen og stekende sol med lett bris i Biarritz. Resterende uker kan jeg jobbe hjemme og besøke familie og venner på østlandet. Kvadsheim sørger for at regnskapet går opp slik at jeg får råd til å nyte aperolen på stranda. 

Dessverre er dette ønsketenkning, og jeg ender opp med å måtte ta beslutninger på egen hånd med litt is i magen. Hele greia er egentlig bare et symbol på 20-årskrisen der jeg må finne ut hva jeg vil her i livet og være litt voksen. Jeg får hjertebank bare av tanken.

Når alt kommer til alt er dette et luksusproblem. Jeg er heldig som kan få en jobb og leve ut drømmene mine, men det skal ikke være lett. Den største trøsten er at jeg ikke er alene, og at ting alltid ordner seg, nesten. Og til dere som allerede har sommeren i boks sier jeg som den trønderske venninna mi: «Æ giddj itj».

Kommentarer

kommentarer