DEMONEN I SPEILET. Synne Grindhaug Vika (20) måtte kjempe mot sine egne tanker da hun ble rammet av anoreksi. Stemmen i hodet fortalte henne at hun konstant måtte bli tynnere. I dag følger nesten 11.000 hennes reise på Instagram.

I dag trener hun mellom fem og seks ganger i uka, og håper å inspirere andre. Men 20-åringen er klar på at hun ikke er hundre prosent friskmeldt.



Om anoreksi

Musikken dundrer fra høyttalerne på Sammen City. Mennesker i fargerike treningsklær strømmer inn og ut av dørene.

– Det er veldig mange folk her i dag. Det er det vanligvis ikke i firetida på en onsdag.

Det sier Synne Grindhaug Vika (20) fra Karmøy, og ser ut over treningslokalet. Hun er på Sammen City gjerne fem til seks ganger i uka, og fokuserer i hovedsak på styrketrening. På Instagram-profilen sin har hun nesten 11.000 følgere.

Synne ser sunn og sterk ut, men slik har det ikke alltid vært. På bioen hennes på Instagram har hun skrevet som følger:

«20 år/Bergen»

«Student»

«Overlevde anorexia nervosa»

Demonen i speilet

Selv har hun slitt med spiseforstyrrelser før hun visste at anoreksi i det hele tatt eksisterte.

– Jeg har aldri blitt mobbet eller noe sånt, og har alltid vært helt normalvektig. Det bare skjedde – plutselig en dag var det noe som sa «klikk» inni hodet mitt, forteller Synne.

Hun var 13 år gammel da hun sluttet å se et normalt menneske i sitt eget speilbilde.

– Det jeg så, var en elefant. Det er det mange som ikke forstår, når det kommer til spiseforstyrrelser. Som tror at det handler om en overdrevet framstilling, eller er en metafor, men du ser deg selv på en helt annen måte, på ordentlig.

– Jeg ble aldri tynn nok, og selv da jeg var dødelig underernært, skrek stemmen i hodet mitt at jeg ikke trengte å spise.

PÅ VEI OPP. Etter at hun måtte slutte på skolen, tar hun nå opp fag. Planen er å bli muskelterapeut og personlig trener.

Så hva skulle hun gjøre for å bli fornøyd? For ikke å føle seg stygg? Det startet i det små, forteller hun.

– Jeg spiste mindre og mindre. På julaften løp jeg på do og tok situps istedenfor å sitte i familiemiddag. Jeg skjulte alt for foreldrene mine, og løy veldig mye. Hvis de spurte om jeg hadde spist, sa jeg enten «ja», eller at jeg skulle spise på skolen.

Det gjorde hun aldri.

Besvimte på trening

– Hvor mye veide du på det minste?

– 30 kilo. Jeg husker en dag jeg skulle jeg på cheerleadingtrening, og pappa kjørte meg dit. Han spurte om jeg hadde spist, og jeg svarte nei. Da ble han sint, og sa at jeg ikke kunne trene hvis jeg ikke spiste.

Hun svarte da at hun kom til å hoppe ut av bilen i fart, om han ikke slapp henne ut.

30 KILO. Hun gikk ned fra 46 til 30 kilo på sitt sykeste. I 2012 ble hun tvangsinnlagt, og med god støtte fra familien kom hun seg gjennom sykdommen. Etter to år sluttet hun å gå til psykolog for spiseforstyrrelsen. FOTO: PRIVAT

– Så jeg dro på trening. Treneren min tilbudte meg til og med is, fordi hun syntes jeg så dårlig ut. Jeg sa nei, men plutselig mistet jeg all energien i hele kroppen. Det endte med at jeg falt ned, og besvimte.

Det førte til starten på behandlingsløpet som hun skulle følge intensivt i flere år framover. Ikke velvillig, riktignok.

«Hjertet ditt kan stoppe»

Synne ble sendt til legevakten sporenstreks. Der fikk hun nedslående nyheter.

– Legen fortalte at jeg kunne få alvorlig nyresvikt, at jeg allerede holdt på å miste hår, og at hjertet mitt kunne stoppe om jeg ikke begynte å spise. Men jeg hørte ikke på det. Jeg så ikke at det var noe som var galt. Alt jeg så, var at jeg måtte bli tynnere, helt til jeg ble fornøyd. Og det ble jeg jo aldri, forklarer hun.

– Hvordan er det for deg å sitte og se tilbake på det nå?

– Det er jo det verste jeg har opplevd, så det er selvfølgelig tungt å snakke om det. Men jeg håper at jeg kan hjelpe andre, og være inspirerende ved å være åpen om det jeg har opplevd.

SER FREMOVER. Selv forteller Karmøy-jenta at hun fortsatt kjenner på kroppspresset, men ønsker å støtte andre som sliter med selvbildet.

Til slutt måtte BUP, et psykisk helsevern for barn og unge, inn i bildet. Hun forteller om blodprøver hver tirsdag, der det var vanskelig å finne blodårene i en underernært arm. Til slutt fikk hun en kostholdsplan hun måtte følge – hvis ikke skulle hun bli sendt til en klinikk som spesialiserte seg på spiseforstyrrelser på Østlandet.

Trusselen om maktesløst å måtte leve med en slange i halsen, uten å kunne yte motstand, førte til at hun virkelig begynte å kjempe.

– Jeg var til behandling ifra 2012 til 2014, og måtte slutte på skolen. Pappa var med meg 24/7. Hadde det ikke vært for familien min, og BUP, hadde jeg ikke vært her i dag. Jeg er veldig takknemlig for all hjelpen jeg fikk, sier hun.

Livsvarig kamp

Fire år med hardt arbeid mot sitt eget speilbilde – og kampen er ennå ikke over.

– Det er jo en livsvarig sykdom, og den demonen inni hodet som fortalte meg at «jeg ikke kan spise den sjokoladebiten, for da blir jeg feit og stygg» satt veldig i meg da jeg var alvorlig syk. Det tankesettet har jeg ikke lenger, men jeg har fortsatt negative tanker, feil selvbilde og dårlige dager. Det jobber jeg med.

Nå tar hun opp fag. Planen hennes er å bli muskelterapeut.

– Hvordan kom du deg ut av det verste?

– Jeg lærte meg å bli mer glad i mat. Sakte, men sikkert kunne jeg se at speilbildet mitt endret seg tilbake igjen. Jeg sluttet å høre på demonen, men det er fortsatt vanskelig, og jeg har fremdeles vonde tanker. Jeg kan ikke kalle meg hundre prosent frisk.

LIVET SMILER. For Synne Grindhaug Vika er treningen viktig for å føle seg bra. Hun trener mellom fem og seks ganger i uka, og forteller at det hjelper på negative tanker.

Men mest av alt får hun vondt av jenter og gutter som sliter med det samme, men som ikke har samme nettverk rundt seg.

– Jeg var heldig som fikk hjelp raskt nok, og som hadde gode mennesker rundt meg. Jeg vil aldri utsette familien min for det igjen.

Fått med deg? Sammen City utvider med ny etasje

Treningsinspirasjon

På Instagram-profilen hennes, legger Synne ut bilder av seg selv på trening. Ved å være åpen om spiseforstyrrelsen, har hun fått blandede tilbakemeldinger.

– De aller fleste er positive, men det er noen som bare ikke forstår hva anoreksi egentlig er. «Du er bare ute etter oppmerksomhet» eller «det er jo bare å spise mer», er meldinger jeg fikk da jeg fortsatt var syk. Det synes jeg er helt tragisk at noen kan tenke, men det viser at de ikke forstår hva en spiseforstyrrelse er.

ÅPEN PÅ INSTA. 20-åringen håper at åpenheten kan bidra til å støtte andre som sliter med spiseforstyrrelser, eller motivere til trening.

I dag er det mange som sier de blir motiverte til å trene selv, eller forteller om egne opplevelser med spiseforstyrrelser. Det er det som gjør det verdt det, forteller hun.

– Det er jo derfor jeg deler så mye av livsstilen min. Jeg vil vise at andre som sliter, ikke er alene. Jeg vet hvor vanskelig det er, og jeg vil dele mine erfaringer om sykdommen – og inspirere andre.

Kommentarer

kommentarer