Studvest gir deg påskeunderholdning i tre deler. I dag: Et kollektiv i Bergen får seg en uhyggelig overraskelse, og intrigene brer om seg. Kan matematikkstudent Geometrine løse mysteriet?


Annonse

SKJÆRTORSDAG 09.04

– Herregud, har dere sett dette eller? utbryter Jussefine.

– Fyyyy faen, ass, istemmer BI-student Benna Ian, og retter på sveisen.

Beboerne i det romslige kollektivet på Nordnes er samlet i stuen. På den plettfrie Mac-skjermen til Jussefine ruller statsministerens daglige pressekonferanse. 

«Det finnes overhodet ingen grunn til å hamstre. Hører dere? Dere trenger ikke å hamstre. Spesielt ikke dopapir», sier hun over en sprakete høyttaler.

Jussefine vrir seg urolig i stolen.

– Dere skjønner hva dette betyr, ikke sant?

Kristin, den nyinnflyttede NLA-studenten, ser spørrende på henne.

– Det betyr at vi må hamstre. Nå! Spesielt dopapir. Og avokadoer! Åh herregud, tenk hvis de er tomme allerede, fortsetter Jussefine febrilsk.

Hun trekker pusten dypt. Den selvdiagnostiserte angsten pleier alltid å snike seg på når hun ikke har hundre prosent kontroll, forteller hun høylytt. I disse koronatider er dette naturlig nok svært vanskelig å leve med. For alle parter involvert.

– Slapp nå av, stønner Geometrine. 

– Ifølge mine kalkulasjoner er det faktisk mer eller mindre umulig at både Coop, Kiwi og Rema er tomme.

Gjennom sine to og tre kvart år ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet har Geometrine lært mye. Funksjoner, formler, algebra og trigonometri var alle sentrale deler av hennes eksistens. Det hun imidlertid aldri hadde forstått seg på, var andre mennesker. Spesielt menneskene i dette kollektivet.

– Tror dere Kristi blod er smittefarlig? spør Kristin bekymret.

Geometrine himler med øynene, men rekker aldri svare.

Hun blir avbrutt av en skarp, søtlig lukt som siver ned fra andre etasje. Litteraturvitenskap-student Huldra Fredrikke kommer sjanglende ned.

– Kæ e’re så skjer her, då?

Hun lener seg ustødig på kjøkkenbordet, og drar en hånd gjennom de slitne dreadsa. De røde øynene forsøker å tyde det som skjer på skjermen, men virker betraktelig mer interessert i vannflaska ved siden av. 

Monsart, KMD-studenten som flyttet inn i kollektivet for litt over ett år siden, kommer marsjerende bak henne.

– Jeg skal fortelle deg hva som skjer her. Jeg har et dødsviktig prosjekt på gang, men jeg finner ikke spikkekniven min. Hvem av dere har tatt den? spør han irritert.

Benna Ian gløtter bort på KMD-studenten med en glatt mine.

– Har du ikke fått med deg en dritt, eller? spør han, og slår oppgitt ut med armene. 

– Det er helt mayhem her nå, lissom. Campus evakueres, treningssentrene stenger og folk klikker helt i matbutikkene og sånn.

– Altså nå er det helt krise. Jeg får ordentlig angst, istemmer Jussefine, tydelig fortsatt bekymret over den uavklarte avokado-situasjonen. 

– Men ka faen då, då må me skynda oss å handla! roper Huldra Fredrikke. 

Vannflasken er tømt, og hun leter febrilsk i kjøkkenskapet sitt etter noe å spise. 

– Så vær ikke bekymret for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage, skyter Kirsten inn fra sofaen, der hun sitter med hendene foldet. 

– Okei, nei sånn derre Jesus Kristus Fader Vår-greier orker jeg faktisk ikke akkurat nå, utbryter Geometrine mens hun masserer tinningene. 

– Jeg er enig med Huldra, vi må på butikken. Vi har faktisk bare ti doruller igjen, og fire av oss får jo mensen snart. Noen som melder seg? 

Rommet blir med ett dørgende stille. 

– Jeg har en oblig jeg må få begynt på, så det passer veldig dårlig, asså. Også må jeg faktisk ta litt hensyn til angsten, sier Jussefine, og setter armene bestemt i kors. 

– Jeg og gutta kjørte ekstra hardt på benken i går, så jeg er jævlig støl i armene liksom, skyter Benna Ian inn. 

Geometrine sukker, og gløtter bort på gjengen i sofaen. Kristin stirrer i gulvet, mens Monsart trekker likegyldig på skuldrene. Huldra står med hodet praktisk talt inni en ostepoppose. 

– Hva med Morfindus? Hvor er han egentlig? 

Det går plutselig opp for kollektivet at alle ikke er samlet likevel. Farmasistudenten Morfindus glimrer kun med sitt fravær.

– Eg tror han ligger og sover enda. Eg hørte hvertfall någe dunkelyder fra rommet hans i fire-tiden i natt, mumler Huldra, og tørker ostepopstøv av t-skjorta.  

– Greit, hvis dere skal være så vanskelige, stønner Geometrine og lener seg slapt over kjøkkenbenken.

– Jeg kan gå på butikken. Hva trenger vi?

Alle roper umiddelbart i munnen på hverandre. Noen ting ble nevnt med mer engasjement enn andre, men lista var forholdsvis klar: Paracet, øl (ikke Corona), nesespray (selv om ingen er forkjøla), grandiosa. Og avokadoer.  

– Hvordan i helvette skal jeg overleve et semester til med de folka der? mumler hun irritert for seg selv idet hun smeller døra bak seg.

Telefonen durer hele veien til butikken. Hun titter på skjermen.

Benna Ian: Mekk meg noen proteinbarer a 😀

Monsart: Selger de pensler på Coop?

Huldra Fredrikke: Vi er tomme for ostepop.

For hvert skritt hun tar, kjenner hun sinnet bygge seg opp. Grepet rundt de uendelige posene strammes. Når hun endelig står foran inngangsdøra igjen må hun trekke pusten så hardt at det svir i lungene. Men idet hun låser opp døra, erstattes sinnet lynraskt med en annen overveldende følelse. 

– Hva… hæ… å herre.

Bæreposene faller i bakken med et brak. Ingen snur seg. Stillheten som følger er uutholdelig.

Døra til Morfindus’ rom står på vidt gap. Farmasistudenten ligger på ryggen, med hodet på skakke. Øynene er fortsatt åpne. Det er halsen også.  

Jussefines åndedrag blir kortere og kortere. Hun gjør seg klar til å skrike, men blir avbrutt av en annen skjærende lyd. Det kommer fra TV-en. 

*Dette er en beskjed til alle nordmenn. Dette er ikke en øvelse. En dramatisk endring i koronakrisen gjør at alle nå må holde seg innendørs. Med unntak av helsepersonell, gatepatruljer og folk som kan levere spesielt digg sushi til statsministerboligen skal ingen forlate hjemmene sine. Mer informasjon vil komme. Portforbudet gjelder de neste 48 timene. Absolutt ingen unntak.*

Den drepende stillheten sniker seg på nok en gang. Flere minutter går før noen våger å si noe. 

– Betyr det at… stotrer en gråtkvalt Kristen. Hun klarer ikke fullføre setningen. 

Monsart svelger, og nikker forsiktig. 

– Ja. Vi er innelåst med liket til påskeaften.

Episode II publiseres langfredag. Følg med!

Hva med litt skikkelig journalistikk? Sjekk disse:

Kommentarer

kommentarer