RUMPELDUNK. En av spillerne fra Oslo-laget. De møtte BSI Rumpeldunk til kamp. FOTO: JULIE GÜNTHER

Harry Potter-universet har skapt engasjement langt utover litteraturen.


Annonse

Varmen treffer kinnene, og solen glimter frem i Bergen. Studvest møter tyske Hanna Große og franskmannen Quentin Lemaître på bybanestoppet til slettebakken. De er på vei til rumpeldunktrening.

Große og Lemaitre møter norske Dyveke Hatling på banen de skal ha trening på. De er tidlig ute. Det tar ikke lang tid før resten av laget kommer til banen og er klare for ukas tredje trening. Lagmedlemmene møter hverandre og de stråler av gjensynsglede. Tre ulike mål blir satt opp og kjegler blir fordelt rundt på banen. Trenerteamet Hanna og Dyveke organiserer laget og setter i gang med ulike kondisjonsøvelser.

PLANLEGGER. Trenerteamet Dyveke Hatling og Hanna Große diskuterer de ulike øvelsene. FOTO: JULIE GÜNTHER

På det tyske landslaget

– Rumpeldunk er livet mitt og jeg elsker det, forteller den tyske utvekslingsstudenten.  

Sporten har blitt en stor lidenskap for Große, der hun bruker nesten hver helg på sporten.

Große spiller på det tyske landslaget i rumpeldunk og begynte med sporten i 2016. Hun er utvekslingsstudent i Bergen og studerer geografi. Hun forteller at hun ikke var så ivrig i starten, men det tok ikke lang tid før hun ble hekta.

– Etter jeg hadde vært med på min første turnering ble jeg i fyr og flamme. Jeg dro på alle treningene, og droppet alt annet.

Videre forteller hun at det var viktig for henne at landet hun skulle reise på utveksling til hadde et eget rumpeldunklag.

– Idretten var en av grunnene til at jeg valgte å reise til Norge. Jeg hadde faktisk ikke kommet hvis ikke det var noe lag her.

BLÅSER AV. Treneren Hanna Große avslutter kondisjonsøvelsen. FOTO: JULIE GÜNTHER

Norge har i likhet med Tyskland sitt eget landslag i rumpeldunk, og Große er allerede i gang med å kvalifisere seg til det norske laget. Hun forteller at det er flere kvalifiseringstreninger og en utvelgelse etter hver trening om hvem som kommer videre. Det norske mesterskapet i rumpeldunk går av stabelen i april.

– Det er mye reising når man holder på med rumpeldunk. Det er kvalifiseringstreninger til landslaget en gang i måneden, og de foregår i Trondheim eller Oslo.

Videre presiserer hun at man ikke nødvendigvis trenger å være Harry Potter-fan for å være med å spille rumpeldunk.

– Ikke alle er Harry Potter-fans, og på treningene er det som regel ikke så mange referanser til bøkene.

Rumpeldunk har blitt en populær sport de siste årene og Bergen har fått et eget rumpeldunklag. Rumpeldunk er sporten som spilles i de berømte Harry Potter-bøkene. Mange ser kanskje for seg karakteren Harry Potter på en flygende «sopelime», og lurer på hvordan det er mulig å spille dette uten magiske tryllestaver.

– Vi må være kreative, forteller treneren Große.

Hun beskriver treningsøktene i sporten som seriøse.

– Det er faktisk en veldig seriøs trening. Vi har utholdenhetstrening, styrketrening og øvelser hvor du beveger alle deler av kroppen, forteller hun med smil om munnen.

Hun påpeker at alle likevel kan være med på rumpeldunk.

– Du kan også spille rumpeldunk selv om du ikke er sterk eller rask. Det er åpent for alle, og det er det som er så kult med sporten.

Hva er reglene i rumpeldunk?

De ulike øvelsene på treningen kan minne om en håndballtrening. Det eneste som skiller idrettene fra hverandre er ballen som er byttet ut med en «sopelime». «Sopelimen» har spillerne mellom benene når de utfører noen av øvelsene.

– Vanligvis sier folk at rumpeldunk er en blanding av rugby, håndball og kanonball. Det er fordi det har elementer fra alle tre idrettene, forteller Große.

Videre forklarer den engasjerte treneren hvordan spillet fungerer, og påpeker at det kan være vanskelig å forstå alle elementene med en gang.

– Idretten består på en måte av tre forskjellige spill som blir til ett spill. Det ene spillet er «quaffel», som blir sammenlignet med rugby og håndball fordi spillerne sentrer ballen for å skåre gjennom målene, hvor ett mål gir ti poeng.

KAMPENSHETE. En spiller fra BSI kjemper for å ta ballen fra Oslo-laget. FOTO: JULIE GÜNTHER

I det andre spillet er det tre baller som er kalt «bludger», som brukes for å sette motstanderne ut av spill. I bøkene faller personene av sopelimen hvis dette skjer. Når vi spiller rumpeldunk må vi løpe tilbake til vårt mål og gå av sopelimen hvis noen kaster ballen på oss, da er vi også ute av spillet en stund. Denne delen av spillet kan minne om kanonball.

Den siste delen av spillet er kalt «the snitch game». Det er en person som spiller «the snitch», og det er en person fra hvert lag som skal fange «snitchen». Hvis en spiller klarer å fange «snitchen» ender som regel spillet. Da får laget som har fanget den 30 poeng.

I bøkene er «snitchen» en gyllen flyvende ball som er vanskelig å fange. Når Studvest spør hvordan dette gjennomføres uten flygende sopelimer svarer hun:

– Vi må improvisere litt. Vi bruker en sokk med en tennisball i, også er sokken festet til buksen til «snitchen». På den måten må «snitchen» forsvare ballen, og det er dette som kan minne om bryting. «Snitchen» må kjempe og sloss mot motstanderne for at de ikke skal klare å ta ballen fra ham.

SNITCHEN. Her prøver Bergenslaget å fange «snitchen» som henger dinglende fra shortsen. FOTO: JULIE GÜNTHER

Ukjent sport

På spørsmål om hva slags reaksjoner Große får fra andre når hun sier at hun spiller rumpeldunk, svarer hun at det avhenger av hvor hun er. Der hun er fra i Tyskland har de alltid trening foran universitetet, og derfor får de fleste med seg at de spiller rumpeldunk. Men i Bergen opplever hun at ikke like mange har kjennskap til sporten.

– Ikke så mange som har hørt om oss her. Noen spør «spiller de bare for moro skyld» og blir overrasket når jeg forteller at vi har trening flere ganger i uken. Folk er alltid litt skeptiske i starten, men jeg opplever at mange begynner å innse at det faktisk er en ordentlig sport.

Kamper for første gang i Bergen

Når Studvest møter laget igjen på Leikanger stadion er spenningen stor. Gradestokken har bikket til rødt, og stadion er dekket i hvitt. Det er den første vår-helgen, og første gang BSI rumpeldunk har treningskamper på hjemmebane. Det blir spilt kamper mot både Trondheim og Oslo. De tre lagene rullerer på å være dommere for hverandre. Selv i kampens hete er stemningen mellom de konkurrerende lagene god. «Hvem er vi? BSI. Hvem skal vinne? Det skal vi!», ropes det fra Bergenslaget før kampen er i gang.

LAGROP. «Hvem er vi? BSI. Hvem skal vinne? Det skal vi!» roper Bergenslaget før kampstart.

Til tross for at det er konkurranse når kampen er i gang, holder det ikke med en tradisjonell håndhilsen når kampen er over. Spillerne omfavner hverandre i gode klemmer på tvers av lagene, og samholdet i rumpeldunk-miljøet er umulig å overse.

Til slutt spør vi Große hva som er det beste med rumpeldunk.

– Vi har det så gøy sammen. Jeg tror også det er fordi vi har en blanding av begge kjønn på laget, både gutter og jenter spiller sammen. Det blir en unik atmosfære mellom folk. Åh som jeg virkelig elsker dette, sier hun med et stort smil.  

LAGBILDE. Bergenslaget gliser etter endte kamper på Leikanger stadion. FOTO: JULIE GÜNTHER

Kommentarer

kommentarer