BLIR IKKE BEDRE. Debatten om de små størrelsene har gått lenge, men det virker ikke som om det har skjedd noen endring, skriver Eline Hjellbakk Pettersen.

Kommentar: Når noen føler seg helt normal, men ikke får på seg jeans i størrelse XL, så er noe galt.



I prøverommet. Hybelkaniner på gulvet og et lys som skinner på alle de tingene du ikke liker med deg selv. Den kommende kvisen, øyenbrynshårene som skulle vært nappet. Sminken som skulle vært frisket opp for lenge siden og den skinnende nesen som bekrefter det du allerede vet – at de kvelende svettebygene er på vei.

Og buksa. Jeansen som har stoppet opp, cirka midt på lårene. For lenger kommer den ikke. Uansett hvor lyst du har, uansett hvor hardt du drar og hvor mye du vrikker på beina. Og det er ikke det at jeg har fått det for meg at jeg klarer å presse på meg jeans i størrelse small. Nei, dette er bukser som er markert størrelse large. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke passer bukser i small. Men når buksene i de store størrelsene, ja faktisk i de største størrelsene, ikke lenger går over rompa mi, det er da jeg sier til meg selv: «Helvete heller, Eline, dette er flaut».

I frustrasjon sparker jeg av meg buksa på det støvete prøveromsgulvet og forbanner den latterlige klesbutikken, i tillegg til meg selv og brødskivene jeg spiste til lunsj. På vei ut smiler jeg falskt til den tynne jenta som rydder i bunken med jeans jeg rota til for å komme til de største størrelsene nederst i bunken. Jeg blir et sekund flau over at jeg i frustrasjon ikke ryddet opp etter meg selv på prøverommet, og lot buksene ligge vrengt og krøllet på gulvet.

«Helvete heller, Eline, dette er flaut».

Debatten om de små størrelsene har gått lenge, men det virker ikke som om det har skjedd noen endring. Det virker ikke som om dette er noe kleskjedene bryr seg om eller vil ta tak i. Samtidig skyter tallene for angst, depresjon og spiseforstyrrelser i været. Tenåringsjenter med psykiske lidelser har økt med 40 prosent. Jenter i aldersgruppen 15–20 år som får resept på antidepressiva har doblet seg på fem år.

Jeg sier selvfølgelig ikke at små størrelser i klesbutikker kan føre til en spiseforstyrrelse. Jeg sier bare at når noen føler seg helt normal, men ikke får på seg jeans i størrelse XL, så er noe galt. Det er ikke utenkelig at et visst antall slike hendelser i en ung jentes liv kan føre til en tankegang der hun dropper en middag, eller får det for seg at hun burde springe til hun svimer av. Vi er opplært av kommersielle aktører til å tro at det å være en størrelse L eller XL ikke er noe som er pent og ettertraktet. Bildene av hvordan man helst burde sett ut får vi slengt i trynet hver dag via ulike kontoer på Instagram. Det er bilder man blir påvirket av, men disse bildene kommer fra en mobil man kan skru av. Det er først når du opplever de samme umenneskelige kravene i vanlige klesbutikker – da blir det krav du ikke lenger kan stenge ute eller stemple som urimelige. 

Tilbake til prøverommet og på vei ut av den grusomme butikken. Å være godt plantet i mine egne, gamle, behagelige jeans letter humøret. Men det letter ikke nok til å dekke over alle de nedverdigende tankene som kommer snikende. «Passer du ikke lenger bukser i large? Da er det faen meg på tide å slanke seg», er ting hjernen min kan finne på å si til meg. Men jeg vet at det er urettferdige tanker, for jeg er ikke overvektig. Jeg er ikke tjukk, jeg er ikke feit, og jeg spiser ikke for mye mat. Men dersom jeg hadde vært overvektig, hadde det vært for mye å be om å få kunne kjøpe klær i vanlige klesbutikker?

«Passer du ikke lenger bukser i Large? Da er det faen meg på tide å slanke seg»

Faktisk så elsker jeg kroppen min. Jeg er aldri syk, jeg har aldri hatt problem med verken rygg, knær eller hode. Føler jeg for det kan jeg løpe opp Fløyen uten større problem, og jeg har generelt mer enn nok overskudd til å gjøre alt som gjør meg glad. Saken er vel egentlig det at jeg nærmer meg 180 centimeter og for å holde 180 centimeter stående oppe trengs det ofte et stabilt underbygg, noe jeg har. Dette gjør at mange kleskjeder ikke har bukser som passer meg, eller at jeg må bruke størrelsene L og XL. Noe som er kjipt, fordi hver gang jeg leser merkelappen på buksa synker selvtilliten fem hakk. Det er en merkelapp som får meg til å føle meg tjukk.

Det er ikke så rart at Bik Bok er nominert til Gullbarbie- prisen for andre året på rad. Prisen som er delt ut av Press, og som går til den reklame- eller medieaktøren som er best til å få ungdommer til å føle seg verst. Jeg vet jeg ikke er alene. Dette er, og har vært et omsnakket problem lenge. Så til Bik Bok, som har fått det for seg at norske jenter er tre størrelser mindre enn det de faktisk er, nå er det nok. Lag normale størrelser.

Kommentarer

kommentarer