FOTO: Julie Helene Günther

Hvor ble det egentlig av storstipendet? Svaret vil i år som i fjor være: fadderuka, cafébesøk og litt for hyppig nettshopping, skriver Studvest-fotograf Silje Fridén.



APROPOS:

Jeg anser meg selv som relativt fornuftig når det gjelder bruk av penger og kontroll på egen økonomi, stort sett. Det store unntaket er ved begynnelsen av hvert semester, når de 22 tusen deilige kronene fra Lånekassen har funnet veien inn på kontoen til en stakkarslig student.

Storstipendet. Ikke bare klinger det som musikk i mine ører, det er noe med ordet som også gjør meg lettere til sinns. Kjenner jeg litt ekstra etter, kjenner jeg at det i tillegg kribler i magen. Og bankkortet. 

For takket være Lånekassen kan jeg i disse dager unne meg litt ekstra. I motsetning til resten av året, sitter jeg nå igjen med en betydelig slunt penger etter å ha betalt husleien, pensumbøker og strømregningen. Og disse pengene brenner nærmest i lomma. Det gjør at én øl på byen raskt blir til to (eller tre-fire), garderoben får en (u)fortjent oppgradering og lunsjen sjeldent (aldri) blir tilberedt på kjøkkenbenken hjemme. 

Å være student er for øyeblikket overraskende behagelig, enn så lenge. 

Jeg starter hvert semester med samme optimistiske strategi: Planlegging. Strukturering. Måtehold. Storstipendet skal på fornuftig vis spares og fordeles jevnt utover de neste fem-seks månedene. Slik vil jeg unngå at kortterminalen i kassa på Rema viser «AVVIST» og samtidig slippe de desperate telefonsamtalene hjem til mor og far for å motta noen ynkelige sympati-kroner. 

For selv om Lånekassens utbetaling ved semesterstart er en sum av meget god verdi, kan vi ikke akkurat si det samme om de resterende månedene. Å spare på storstipendet er derfor ingen dum idé, har jeg hørt (og erfart). 

Allikevel vil jeg snart stå her, nok en gang, og lure på hvor i alle dager disse 22 tusen kronene egentlig tok veien. Svaret vil i år som i fjor være: fadderuka, cafébesøk og litt for hyppig nettshopping. Det er med andre ord lettere sagt enn gjort å disponere det o hellige storstipendet fornuftig.

Heldigvis vet jeg veldig godt at jeg ikke er alene om nettopp dette. 

Men kanskje er korttenkt og uansvarlig bruk av studielånet en viktig og sentral del av selve studietilværelsen. Kanskje er dette også en erfaring vi tar god lærdom av senere. Jeg velger ihvertfall å si dette til meg selv for å lette på den dårlige samvittigheten jeg har ovenfor mitt litt for høye pengebruk den siste tiden.

For selv om det vil bli trangere økonomisk de neste månedene, kommer jeg til å klare meg fint i år også. Så får jeg heller prøve på nytt igjen neste semester.   

PS. Hold ut! Neste stipend kommer heldigvis om ikke så altfor lenge. 

Kommentarer

kommentarer