FORLOT TROEN. Dennis Langedal (23) valgte å bryte med Jehovas Vitner. Det måtte han betale dyrt for.

Et tidligere medlem i Jehovas Vitner forteller om livet på innsiden av miljøet. Det er en historie om frykt, skam og en familie som ikke lenger vil ha kontakt.



Fakta om Jehovas Vitner

– Det var som å være i sin egen begravelse. Jeg visste at dette var siste gangen jeg skulle ha noe med dem å gjøre. Aldri se dem igjen, aldri snakke med dem, ingen kontakt med verken mor, far, søsken, eller besteforeldrene. Men jeg var sikker på én ting: Det er verdt det.

Dennis Langedal (23) forteller om bruddet med trosretningen «Jehovas vitner». Det er ikke mer enn et knapt år siden livet hans ble snudd på hodet. Bruddet var kontant. I følge den kristne religionen skal troende unngå kontakt med verdslige, altså ikke-troende. På hjemmesiden til Jehovas vitner står det forklart hvordan medlemmene skal forholde seg til de som er ekskludert.

«En som begår en alvorlig synd, blir ikke automatisk ekskludert. Men hvis et døpt Jehovas vitne gjør det til en vane å bryte Bibelens moralnormer og ikke angrer, blir han eller hun ekskludert, og da holder vi oss borte fra vedkommende. Bibelen sier klart og tydelig: «Fjern den onde mannen fra deres midte.» – 1. Korinter 5:13».

– Jeg reflekterte grundig over valget mitt. Selvfølgelig vurderte jeg muligheten for å ikke ta det oppgjøret, og holde tett om at jeg ikke lenger trodde. Da ville jeg fortsatt hatt kontakt med familien, venner og det sosiale nettverket jeg hadde – og det betydde mye. Da hadde hele mitt liv vært i Jehovas vitner, men jeg ville levd en løgn, et liv i ufrihet. Det ville jeg ikke.

Vi sitter på en kafé på Sletten Senter. Den grå betongblokken er kun en nyanse mørkere enn himmelen over oss. Regnet pludrer ned og vinden veksler mellom å rive og rykke i trærne utenfor. Herfra har vi utsikt over Tveitevannet. Det var der Dennis pleide å gå rundene sine da han forkynnet for Jehovas vitner.

FRIHET. Dennis Langedal har nå større frihet til å dyrke sine interesser, slik som å lese bøker. Han nevner Richard Dawkins som en favoritt.

Forkynneren fra Sletten

Han trekker på munnviken og smiler med øynene. I en kjapp vending veksler samtalen fra det mørke til det muntre. Dennis likte forkynnelsen. Utrettelig gikk han fra dør til dør for å dele ut brosjyrer med informasjon om Jehovas vitner. Han er typen som setter pris på en god diskusjon, særlig når han innehar mindretallsposisjonen. Det var stort sett alltid.

– Mine meninger gikk på tvers av det de fleste mente. Likevel var jeg fast overbevist om at jeg hadde rett. De var jo fundert på det verdenssynet jeg hadde, og de normene som jeg hadde tilegnet meg i menigheten. Men jeg var opptatt av å lytte til folkene jeg snakket med.

Det var denne nysgjerrigheten som skulle bli spiren til det kommende oppgjøret med egen religion.

Dennis hadde vært på forkynnelsesreise i Uganda. Ved hjemkomst var han fylt med en ny giv for forkynnelsesarbeidet og ville være mer dedikert enn tidligere. Han ville utsette seg for kritikk mot religion for å styrke sin egen tro. Da begynte han å lese seg opp på det som i Jehovas-miljøet blir kalt for «frafalnes litteratur», det vil si bøker eller andre kilder som går på akkord med troen i Jehovas vitner. Gradvis begynte motargumentene å vokse på ham. Til slutt hadde han mistet troen fullt og helt. Nå så han sider ved det kristne miljøet han tilhørte i et nytt lys.

RUNDEN. I bakgrunnen skimter vi Tveitevannet. Her pleide han å gå sine faste runder da han forkynnet.

Dommedag inn med teskje

Verdenssynet i Jehovas vitner går ut på at den verden vi lever livene våre i tilhører Satan. Sentralt i denne forestillingen står synet om at endetiden er nær. Dette kaller de Harmageddon og betyr Dommedag eller Guds utryddelseskrig. De som er lojale mot Jehova, altså Gud, kommer til Paradiset, mens de som handler i strid med Jehovas vilje skal drepes i utryddelseskrigen. Heller ikke barna skal skånes.

Dennis er særlig kritisk til at barn får denne fortellingen inn med teskje, som han formulerer det. I Jehovas vitners egen barnebok, «Min bok med fortellinger fra Bibelen», finner man illustrasjoner av lik, steining, kvelertak og mennesker som drukner. Scenarioet om Harmageddon blir tidlig introdusert. Det gjorde ham livredd.

Den frykten preger også kulturen i Jehovas vitner, mener han. Dennis forteller at det eksisterer en indrejustis i menigheten. Hvis du har brutt de moralske reglene, skal du selv innrømme det for de såkalt «Eldste» – tilsvarende prester – i menigheten du tilhører. Dersom en annen fra det kristne fellesskapet visste det, kunne du være trygg på at han kom til å si det uansett. Alle handler av plikt, forklarer han.

Tilgivelse eller eksklusjon

Han forteller at han i tenårene selv fikk oppleve hva denne indrejustisen konkret innebar, etter at han hadde sett på porno. Full av skam gikk han til menighetens Eldste. Der la han frem hva han hadde gjort. I hans sak, som i andre saker, er prosessen videre at det settes ned et dømmende utvalg, som skal diskutere om saken er alvorlig nok til at det er grunnlag for å ekskludere medlemmet.

Dersom medlemmet som har begått «lovbruddet» gir uttrykk for oppriktig anger, får den som oftest tilgivelse. Uansett vil det i neste gudstjeneste bli informert fra talerstolen at det har vært behandlet en sak og gitt en irettesettelse for gjerningen. Heller enn eksklusjon er det vanligere at medlemmet sanksjoneres med mildere virkemidler, som at det blir fratatt privilegier eller tillitsverv i menigheten, forklarer Langedal.

BIBELEN. I store trekk ligner den på den protestantiske utgaven. Men den tolkes mer bokstavelig.

Tøff kjærlighet

Han har også et annet ankepunkt mot Jehovas vitner. Ifølge deres lære skal ikke troende ta imot blodoverføring. De fleste går rundt med et kort i lommeboken som sier at pasienten ikke ønsker å ta imot blodoverføring, for eksempel om vedkommende havner i en alvorlig ulykke. På kortet gis det fullmakt til to andre personer fra Jehovas vitner som kan bekrefte personens vilje.

Dennis viser oss en gruppe på Facebook med såkalte ekskluderte. Der deler de tragiske historier om brødre, søstre og barn som har måttet bøte med livet i en situasjon de kunne overlevd, fordi det strider mot religionen å ta imot blod, samt barn som har tatt selvmord som følge av traumer ved Jehovas vitner. Her er et innlegg publisert fra en angrende far:

«Vår sønn begikk selvmord i 1998, i vårt hjem. Han var 19 år gammel. Jeg oppdro ham etter Jehovas Vitners regelbok og leste et bibelvers om tøff kjærlighet for ham, natten før han døde. Skylden vil være på skuldrene mine resten av livet, men jeg dveler ikke ved det hele tiden. Senere nektet min eldste bror blodoverføring på sykehuset. Jeg bare hater denne forbannede religionen» (oversatt til norsk).

Livet etter Jehova

Nå tar Dennis opp fag ved privatistskolen Sonans. Han jobber for å få gode nok karakterer til å komme inn på psykologistudiet. Skolen gir ham noe å være opptatt med. Tiden etter bruddet beskriver han som ensom. Savnet etter familien og vennene er tung å bære, men han føler ingen bitterhet, sier han. Han har ingenting vondt å si om de i miljøet. Det er organisasjonen Dennis har problemer med.

Nå som han har kvittet seg med tankene om at dette livet kun er et midlertidig opphold i Satans verden, er det enklere å være til stede i sitt eget liv. Målet hans er å bruke psykologiutdanningen til å hjelpe andre som har opplevd kriser.

VIL HJELPE ANDRE. Nå vil han bruke sine egne erfaringer og utdanne seg til å hjelpe andre.

Studvest har vært i kontakt med Jehovas vitner og de har valgt å ikke kommentere saken. 

Kommentarer

kommentarer