Første og siste konsert på veldig lenge

Embla and the Karidotters slapp sin første EP fredag 5. februar, og holdt i samme slengen slippkonsert for publikum på Apollon. Det skulle vise seg å bli i grevens tid.

LIVEKONSERT. Embla and the Karidotters slapp nylig sin første EP, og fikk spille slippkonserten live på Apollon. Det var så vidt det gikk.
Publisert Sist oppdatert

Det er fullt hus på Apollon. Antallet gjester er presset til det ytterste, ingen flere slipper til. Et par stykker prøver seg riktignok i døra, men nei, det er helt utsolgt. Det er stinn brakke i den lille platesjappa i Nygårdsgaten, men bare ti publikummere befolker lokalet. Slik er det blitt.

GIKK SOLO. I 2020 startet Embla Karidotter som soloartist etter mange år i nå pensjonerte Razika.

Konserten markerte en helt ny retning for karrieren til Embla Karidotter, som har tatt steget fra bak trommesettet i Razika til foran mikrofonen som soloartist.

Sammen med backingbandet the Karidotters, har hun akkurat gitt ut EPen Howling. Det er dens fire låter som skal spilles på denne konserten.

Velspilt og fint

Stemningen er munter ved bardisken. Klokka er to og publikum har blitt servert både lapskaus og øl da Embla Karidotter entrer scenen. Den første sangen, «Bergen Blues», er en slags ambivalent hyllest til hjembyen. Kanskje skyldes det den sterke kontrasten til traurige strømmekonserter, men stemningen er umiskjennelig god.

Idet åpningslåten ebber ut, virker Karidotter derimot litt utilpass, som om hun har glemt litt hvordan man skal oppføre seg mellom låtene. Hun begynner å stemme gitaren, spør om vi har det bra. Husker at hun like før stilte akkurat det spørsmålet for å lodde stemningen, og gyver heller løs på neste låt.

KOLLEGAER. Embla Karidotter og gitarist Marie Moe har tidligere spilt sammen i Razika.

Okei, så er ikke Embla Karidotter særlig dreven på småprat. Hva gjør vel det? Musikken kjennes både levende og velspilt, bergenserne langs bardisken stortrives nå som de har fått påfyll i glassene, og det er i det hele tatt en fin og lun konsertatmosfære.

Bort fra popen

Bandet, tatt i betraktning at medlemmene bor i forskjellige byer og det derfor kan gå måneder mellom hver øving, er også svært samspilte. The Karidotters er rett og slett et veldig bra band.

Foruten Karidotter selv er Tor-Arne Vikingstad på gitar (Sløtface), Marie Moe på bass (Razika), Nils Jørgen Nilsen på trommer (Honningbarna) og Simen Følstad Nilsen på steelgitar (Aiming for Enrike) på scenen. Alle har de en fot plantet i indie-verdenen, men samlet er uttrykket blitt et helt annet.

Embla and the Karidotters er faktisk et vaskeekte country-band, og sjangeren kler dem.

FRA POP TIL COUNTRY. Et knippe drevne musikere har gått sammen om Embla and the Karidotters.

Skulle man savne litt humor oppi det hele, kan man bare titte bort på trommis Nilsen. Ansiktet hans skjærer grimaser over en lav sko; sjeldent har en trommis blitt sett med en så innlevende ansiktsmimikk. Det er fantastisk.

Etter at fjerde og siste låt er ferdigspilt, er det som om publikum stemmer i et kollektivt sukk. Én mumler til og med for seg selv: «Vi har jo tid til en gjennomgang til…» Med andre ord er konserten såpass god at man skulle ønske den varte enda litt lenger.

Ingen musikk på øret

Etterpå rigger bandet raskt ned utstyret. De skal straks videre til lydprøve på Victoria, hvor de skal spille konsert senere på dagen.

BRA DRIV. Trommeslager Nils Jørgen Nilsen lar seg rive med av både punkrock og country.

– Det var fantastisk å spille live igjen, jeg har ikke gjort det siden september, sier Karidotter.

Hun er lei av å streame konserter.

– Da ligger det der for alltid, og alle kan høre at jeg sang surt.

Selv om hun sang langt fra surt i dag, har ikke overgangen fra trommer til vokal vært enkel.

– Jeg måtte faktisk lære meg gitar og vokal fra scratch. Jeg kjøpte meg min første gitar fire dager før jeg hadde en spillejobb på biblioteket. Jeg husker jeg var så sykt forbanna nervøs. Men det gikk jo fint.

Som om ikke det var nok, skriver hun også alle tekstene selv. De fleste av dem stammer fra tiden i Razika, hvor Karidotter mener hun hadde et spesielt kreativt overskudd hun ikke fikk utløp for.

«FRA SCRATCH». Vokal og gitar måtte trommisen lære seg fra bunnen av.

– Tekstene kommer til meg når jeg går tur med hunden min. Da kan jeg få et plutselig innfall, og så må jeg ta opptak av at jeg nynner en strofe eller melodi inn på mobilen min, forteller hun.

Om hun skulle ha på seg headset på disse lufteturene, er det derimot ikke gitt at det er musikk hun hører på.

– Om du ser meg på gaten med headset, så er det bare for å slippe å måtte stoppe og snakke med folk. Jeg hører nesten aldri på musikk. Det høres kanskje rart ut, ettersom jeg er musiker.

FIRE LÅTER. EPen Howling inneholder fire låter som alle ble fremført under slippkonserten på Apollon.

Likevel mangler hun ikke musikalske forbilder. Townes van Zandt og Charlie Rich blir nevnt, men særlig én gruppe inspirer henne.

– Jeg elsker First Aid Kit. Jeg sa det til gitaristen før konserten i dag, at om hun noen syns vi likner litt for mye på First Aid Kit, så tar jeg det som et stort kompliment!

Den nye EPen skal etterhvert bli en del av et større album. Veien videre går mot nord for Karidotter. Alt for kjærligheten.

– Neste uke går vi i studio for å spille inn et album. Jeg kjenner at det stresser meg litt, selv om det blir gøy. Like etter det flytter jeg til Bodø, kjæresten min har fått turnus der. Det er en stygg by, men det er fin natur.

LES OGSÅ:

STEEL. Simen Følstad Nilsen på steelgitar gir ingen rom for tvil om at dette er et ekte countryband.
Powered by Labrador CMS