Immaturus' oppsetning av «Den trofaste hyrde» er en morsom og kreativt utført forestilling, som både hyller og gjør narr av seg selv.


Annonse
Teater

Storelogen på Kvarteret er utsmykket med blader og busker, og seks skikkelser står frosset i posisjoner på scenen. Disse figurene er kledd som til fadderuken, med laken og laurbærkranser, men det blir fort klart at her skal vi til gresk mytologi – et togaparty i en helt annen forstand.

Dette er Studentteateret Immaturus’ første oppsetning i 2020. Æren har gått til «Den trofaste hyrde», opprinnelig et såkalt pastoralspill fra det 16. århundrets Italia.

GUDDOMMELIGE. Elise Endresen og Sunniva Dahl spiller nymfer i Arkadia.

Vi befinner oss i det mytologiske paradiset Arkadia. Her går alle barbeint, og man møter ikke kvinner og menn, men nymfer og hyrder. Likevel er ikke alt idyllisk og fredelig. Arkadias guder har nemlig bestemt seg for at det hvert år skal ofres en jomfru, hvis ikke «en ung mann og kvinne med guddommelige aner gifter seg», ifølge programmet. Som programmet også påpeker, finnes det, sjokkerende nok, nettopp to slike personer i Arkadia.

At det lyder tungt og melodramatisk kan bekreftes. Men ikke la deg skremme vekk helt ennå. Immaturus, med regissør Ingrid Frimannslund Blix, har tatt den stokkete, overspilte dialogen og gjort det til et av «Den trofaste hyrdes» store høydepunkt.

SVINGOM. I «Den trofaste hyrde» finnes det både morsomme og tragiske elementer.

Scenene utspiller seg med en smått absurd humor. Eksempel er «forakter du ikke hans gjerning?!» og «kron nå tinningen min med triumferende buketter!» At replikkene gjenskapes i sin renessanseaktige form gjør at øyeblikkene hvor denne stemningen brytes blir desto morsommere, når publikum føler at den fjerde veggen brytes samtidig.

Med slik krevende dialog kreves godt skuespill, og i stor grad leverer «Den trofaste hyrde» også her. Spesiell heder går uten tvil til Jone Torheim Slettebak, i rollen som den sexy, men avvisende jegeren Silvio, samt en rampete satyr. Slettebak har en stemme som skapt for å parodiere gammelt fjernsynsteater, og han behersker de overdrevne faktene og det pompøse språket med glans. I tillegg gjør Sunniva Dahl og Barbara Jankowska gode figurer som nymfene Corisca og Dorinda respektivt.

KJÆRLIGHET. Et av stykkets høydepunkt er samspillet mellom Silvio (Jone Torheim Slettebak) og Dorinda (Barbara Jankowska).

På tross av jevnt over gode prestasjoner er det et par ting som trekker ned. Skuespillerne opererer uten mikrofoner, og ofte er det vanskelig å høre dialogen over musikken. I tillegg finner man et par småfeil i fremføringen, som muligens tilskrives premierenerver.

Likevel er det vanskelig å plages nevneverdig om at musikken tar over hovedrollen innimellom, fordi herregud.

OND PLAN. Nymfen Corisca, spilt av Sunniva Dahl, klekker ut en klassisk skurkeplan for å få det som hun vil.

Bak skuespillerne sitter nemlig fire hyrder til, i form av tidligmusikkensemblet Currentes. På autentiske renessanseinstrumenter som theorbe og harmonium klimprer de avgårde både mellom scenene og over. Lyden av godt fremført livemusikk løfter hele opplevelsen, og bidrar til å gjøre Arkadia betydelig mer ekte enn om lyden hadde piplet over et anlegg.

Kun renessansemusikk er det heller ikke. Hver gang satyren kommer inn på scenen, lyder notatene mine «JAZZ!» I tillegg finnes flere fine folk- og pop-aktige tema.

Alt i alt er «Den trofaste hyrde» en morsom og kreativt utført forestilling. Dialogen er humoristisk, skuespillerne er jevnt over dyktige, og musikken står igjen som et soleklart høydepunkt. I tillegg er hele seansen ferdig på såvidt over en time, så man rekker ikke gå lei verken språket eller musikken. Triumferende buketter herfra!

Merk: Vi triller ikke terning på denne. Forestillingen er gratis, så kom deg på teater!

Kommentarer

kommentarer