PRESTISJE. Ingen skal bli presset til å reise til utlandet fordi politikere og universiteter skal sole seg i glansen over å være såkalt «internasjonalt orienterte». ARKIVFOTO: STUDVEST

Kommentar: Se heller på årsakene til at studentene ikke reiser.



Det er et overordnet politisk mål i Norge at 20 prosent av norske studenter skal på utvekslingsopphold i løpet av studiene innen 2020. På lengre sikt er målet så mye som 50 prosent. I realiteten er andelen studenter som reiser på utveksling svakt synkende, noe som er en lei utvikling. Utveksling er i seg selv positivt, både for personlig utvikling og for å møte et stadig mer internasjonalt orientert arbeidsliv.

Men ingen skal presses til å reise til utlandet på grunn av prestisjen politikerne og universitetene legger i utveksling.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) har sagt sagt at hun vil vurdere en ordning hvor man istedenfor å måtte melde seg på utveksling, aktivt må melde seg av for å slippe. Lederne for Studentparlamentet på UiB og Studenttinget på Vestlandet støttet en slik ordning, og vil i tillegg at man skal ha en «god grunn» for å ikke reise.

Universitetet i Bergen (UiB) har også lansert en prøveordning der noen studier skal ha obligatorisk utveksling, og de som ikke vil reise skal følge et engelskspråklig emne hjemme, ifølge viserektor Oddrun Samdal.

Nybø og UiB presiserer at ingen skal tvinges, men dersom man for eksempel må følge et alternativt opplegg, eller man må kunne oppgi en «god grunn», så vil jeg kalle det tvang.

Heller enn å presse studenter til utvekslingsopphold, må vi gjøre noe med de faktiske årsakene til at folk ikke drar på utveksling. Tidligere i år kom Eurostudent-undersøkelsen som nettopp belyser disse grunnene. La oss se på noen av tallene:

På førsteplass, (hele 56 prosent oppgir dette som en hindring) ligger hovedproblemet: økonomisk byrde. På tredjeplass ligger frykten for å miste betalt jobb. Det største hinderet for norske studenter i å dra på utveksling er enkelt og greit økonomi.

Dersom utdanningsinstitusjonene og politikerne tar målene seriøst, må de begynne der skoen trykker. Det åpenbare er å øke den økonomiske støtten for dem som reiser, men man kan også sette inn tiltak for å hjelpe studentene med å planlegge den økonomiske biten både før og under utveksling. Slike tiltak må på plass lenge før man prøver å presse flere ut.

Vi må gi insentiver for å dra, heller enn å straffe de som ikke ønsker det. Dersom man må følge et alternativt opplegg istedenfor utveksling, risikerer man at mange kaster bort et semester av utdanningen sin på noe de ikke ønsker eller har bruk for.

Slik jeg ser det vil det oppstå et «førstelag» med dem som drar på utveksling og et «andrelag » med dem som ikke drar på utveksling, dersom «gode grunner » er eneste måte å slippe. Førstelaget vil preges av de med god råd og støtte hjemmefra, mens andrelaget vil bestå av de økonomisk svake, studenter med særskilte behov, de med barn, og andre som av ulike grunner har hindret mobilitet. Dette klasseskillet forsterkes ytterligere dersom andrelaget skal følge et påtvunget internasjonalt opplegg som regnes som et mindre godt alternativ til utveksling.

Å få flere til å reise på utveksling er vel og bra, men vi må anerkjenne at det aldri vil være et alternativ for alle. Alle bør ha rett til å studere nøyaktig det de vil og hvor de vil. Og ingen skal presses til å reise til utlandet fordi politikere og universiteter skal sole seg i glansen over å være såkalt «internasjonalt orienterte».

Kommentarer

kommentarer