Jeg – en resirkuleringstyrann
Det er verdt å ofre et vennskap eller to for miljøet.
Publisert
Sist oppdatert
Det hele begynte med plasthvalen. Med magen full av diverse emballasje som minnet skremmende mye om det jeg fant i min egen søppelkasse, dukket den opp i fjæra ukomfortabelt nær der jeg bor. Da bestemte jeg og min roomie oss; vi som studenter er nasjonens fremtid, og vi skal begynne å resirkulere. Men det som begynte som en liten, mange vil si symbolsk gest for miljøet, har nå utviklet seg til fanatisme. Som unge og uerfarne resirkuleringsnoviser kastet vi først det meste av plasten i egnet sekk, uten å vaske den først. Lukten som bredte seg i kollektivet mot slutten av måneden minnet absolutt om en gjenvinningsstasjon…
Mer enn ett år senere har jeg blitt profesjonell. Men det å dedikere mye tid og krefter til en slik viktig sak har sin pris. Nå smerter det meg å kaste noe i offentlige søppelkasser der papp, papir og diverse havner i uskjønn forening uten en eneste tanke på all den tapte energibesparingen. Jeg har ved flere enn én anledning vurdert å bære med meg emballasjen hjem for å vaske den. Dette er i seg selv tegn på et alvorlig problem. Og hvorfor sorterer man ikke matavfall i Bergen? De klarer det på Østlandet, folkens!
Jeg er en person som liker å tro at jeg respekterer andres valg. Men isopor skal ikke i pappavfallet! Er det virkelig verdt å ofre et vennskap eller to over hvorvidt man skal bruke tid på å vaske rømmebegeret? Jeg sier ja, og rømmer unna den dårlige stemningen som oppstår.
Det jeg frykter mest, er hvor dette vil ende. Pappa pleier å si at tannfyllingene hans fra åttitallet inneholder såpass mange tungmetaller at han må sorteres som miljøskadelig avfall istedenfor å begraves. Dessuten vil jeg selv, skal vi tro på forskning, mest sannsynlig innta kilovis av mikroplast via kosmetikk og mat i løpet av livet. Betyr dette da at jeg også er resirkulerbar, og må behandles deretter når den tid kommer? Dette er ting jeg tenker på om natta. Samtidig prøver jeg å høre etter om roomie har kastet den tomme tannkremtuben i riktig pose på badet.
Men hvor mye hjelper dette egentlig? Trass færre venner og flere bussturer med skramlende blikkbokser i veska på vei til konteinerne, har jeg lest at man må resirkulere i 20 år for å gjøre opp for én flytur. Og som en som er over gjennomsnittlig glad i å reise, vil dette si at det må århundrer med kikertbokser til før jeg har gjort opp for meg. Men én ting er sikkert, neste gang de finner en hval full av plast, kan ingen komme og si at de rømmebegrene tilhører meg!
