LEVER MED FRYKTEN. Johan Gonzalez (23), student og skuespiller, forteller at han trives på scenen, til tross for agorafobi.

Han har agorafobi. – Angst er jævlig, men samtidig tvinger det meg til å leve et fint liv.



For kunststudenten Johan Gonzalez (23) var teater selve livet. Som tjueåring flyttet han fra Oslo til Bergen for å studere teatervitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB). Han skrev stykker selv, og drømte om å bli skuespiller og regissør.

Helt til han ikke lenger kunne sette seg ned i en teatersal uten å få pustevansker.

Det var midt i en fire timers forelesning i teaterhistorie at angsten for første gang meldte seg. Den kom i form av kvalme og kaldsvette. Gonzalez trodde han var blitt fysisk syk. Men idet han kom seg ut av forelesningssalen, slapp det. Etter gjentatte episoder forsto han at det måtte være noe psykisk.

Han var redd for å oppleve det samme igjen.

– Jeg begynte å unngå steder som kunne gjøre meg redd. Kinosaler, toget, forelesning. Det ble raskt en lang liste, forteller studenten.

Nå sitter han på en kafé i nærheten av studentleiligheten på Møhlenpris. Her har han vært før, det er et trygt sted. Han løfter noe skjelvende kaffekoppen til munnen og tar en slurk. Legger håret bak ørene, slik at ørepynten i gull kommer til syne. Kremter litt.

TRYGT STED. Kafeen i nærheten av leiligheten er et fint sted å møtes.

– Jeg forsto jo at jeg trengte hjelp, så jeg gikk til legen, som henviste meg videre til studentpsykologene, forteller han.

Våren 2016 ble Gonzalez diagnostisert med cyclotymi – en kronisk affektiv lidelse – og agorafobi. Agorafobi er en intens frykt for å være utrygg. Mennesker som lider av agorafobi, har ofte dette i kombinasjon med angstanfall. Frykten gir vanligvis utslag i redsel for steder hvor man ikke har kontroll, gjerne der det er mange mennesker. 

Kunst som selvterapi

Gonzalez klarte ikke lenger å gå på forelesning, og teaterstudiene røk. I stedet fant han terapi i en annen kunstform.

– Jeg begynte å male det året. Etter hvert gikk jeg over til å lage filmer og drive med performance. Kunst er en innmari fin måte å drive selvterapi på, sier han.

Nå er han snart ferdig med første året av en bachelor i kunst ved Fakultet for kunst, musikk og design (KMD) ved UiB.

INGEN LIDENDE KUNSTNER. Gonzalez lager best kunst når han har det bra. – Kunst er en innmari fin måte å drive selvterapi på.

Angsten var inngangen hans til kunsten, men studenten er klar på at den er ikke en forutsetning for den. Tropen om den lidende kunstneren er han ingen tilhenger av.

– Jeg tror ikke på at man må slite for å lage noe bra. Selv lager jeg best kunst når jeg er glad.

Har kontroll på scenen

Det er mange år siden Gonzalez var publikum i teateret. Men å selv være skuespiller går helt fint.

I vår spilte han rollen som Mannen da studentteateret Immaturus satte opp Jon Fosses Nokon kjem til å komme. Gonzalez har lenge vært glad i Fosses stykker, og har lest de aller fleste av dem. Men han har aldri klart å se dem i oppsetning.

– Da jeg så at Immaturus skulle sette opp Fosse, kjentes det som et tegn. Jeg hadde utsatt det lenge, men da visste jeg at det var på tide å komme seg på scenen igjen, forteller han.

NOKON KJEM TIL Å KOMME. Gonzalez spilte rollen som «Mannen» i Studentteateret Immaturus’ oppsetning av Fosse-stykket. ARKIVFOTO: Silje Helene Dahle.

– Det er noe med å ha kontroll over situasjonen. Blant publikum er jeg fanget, og det å vite at jeg må sitte stille et sted over lengre tid, er vanskelig. Når jeg står på scenen, kan jeg bevege meg, lage lyd og jazze meg opp. Og jeg er i rolle, med avstand til menneskene i publikum.

– Noen ganger vinner jeg, andre ganger taper jeg

Det er tre år siden psyken var på sitt verste. Siden den gang har Gonzalez forsøkt å lære seg å leve normalt med fobien.

– Angst er jævlig, men samtidig tvinger det meg til å leve et fint liv. Jeg må jo det. Det er så vanlig å pushe seg selv langt forbi det man egentlig tåler. Det går ikke, jeg må passe på å ikke stresse unødvendig, gjøre ting som gjør meg godt, sier han. 

Han tar det med ro, lager kunst og er mye hjemme.

Nå går han ofte på kino. Han bestiller billetter på nettet, slik at han kan forsikre seg om at han får sitte ytterst på raden. Han skriver ned hvilke saler han har vært i og hvor utgangene er. Men han går på kino.

– Noen ganger vinner jeg. Det er alltid et kvarter med faen først, men hvis jeg klarer å bli sittende til jeg er rolig, kan jeg nyte hele filmen. Andre ganger taper jeg. Da må jeg bare dra derfra, forteller han.

Flere ganger i uka tar han bussen til Fysak-hallen for å skate. Turen bort går i det samme hver gang. Er han sikker på at det er åpent? Hva om han kommer til en stengt hall? Hva om det er et arrangement der i dag, med masse mennesker som stirrer på ham og lurer på hva faen han driver med? Ligger det i det hele tatt en skatehall der?

Skatehallen ligger der hver gang han kommer dit. Og den er åpen. Han har tross alt dobbelt- og trippelsjekket.

Kommentarer

kommentarer