STREBER. Av alle disse dagene som kom og gikk, lite visste jeg at det skulle innebære livet til en utilstrekkelig streber innenfor den juridiske profesjon. FOTO: JULIE GUNTHER

Hvilket herlig og genuint fag, hvor prestisje og egne ambisjoner er en fremmed tanke.



Apropos

Ahhh, hvilken herlig og stressfri dag med akademisk arbeid jeg har i vente. Klokken er 08.30 og jeg spenner på meg joggesko med ekstra demping, spesialtilpasset for lange dager på lesesalen, og spaserer behersket til nummer 10 – bussen. Bussen slanger seg forbi Dreggsalmenningen, Bryggen og Torget før jeg lett i steget og proppfull av vitetrang går av bussen på Møhlenpris og vender snuten mot mitt intellektuelle rede, «HF-biblioteket».

Enhver erfaren Bergens-student med respekt for seg selv har tilbrakt flerfoldige timer fordypet i sine respektive studier på denne himmelske akademiske fristed de kaller for Bibliotek for humaniora. Søylene utenfor vitner om tusen år lange kunnskapstradisjoner og får tankene til å svinne hen til antikken eller Romerriket, ikke vet jeg, historie er ikke mitt fag.

Mitt fag er juss. Jussen, et verktøy for de svake. Et fag som får studenter fra andre studier til å skjelve av respekt. Et fag som sørger for at lover praktiseres med forstand. Et fag som tvinger regjering og forvaltning til å holde seg innenfor lovens rammer. Et fag som forsyner næringslivet med smarte advokater som sørger for at hjulene i næringslivet fortsetter å rulle videre og generere flerfoldige kroner i statskassen. Ahhh, hvilket herlig og genuint fag, hvor prestisje og egne ambisjoner er en fremmed tanke.

Denne euforiske troen på eget studiets samfunnsoppdrag varer i omtrent tjue sekunder. En av mine medstudenter fra den juridiske høyborg, Dragefjellet, sperrer veien til mitt bokskap. Medstudenten fisker ut en rød og tykk bok med påskriften «Norges lover», og en gul lærebok i Strafferett. Ahh, jeg kjenner stresset boble opp i meg bare ved synet av en jevnaldrende jusstudent som oser ambisjoner. Ambisjonene til hen er så høye at de bare matches av høyden på bokstabelen. Min læringskåte eufori fordufter sporenstreks da jeg instinktivt tenker at denne studenten er en flinkere student enn meg selv.

Min medstudent har på seg et nett, og ikke et hvilket som helst nett. Nettet er prydet av firmalogoen til et Tjuvholmen, Norges «wall street»,- basert advokatfirma. I nettet har hen en penn. Pennen lyder også navnet på et Tjuvholmen-basert advokatfirma. I nettet finnes også en termos. Termosen er også signert et Tjuvholmen-basert advokatfirma. 

Jeg lar advokatspiren være advokatspire og håper å komme tilbake til den akademiske euforien. Morgenstund har tross alt juridisk gull i munn, og jeg spankulerer videre til den innerste lesesalen på biblioteket. Ahhh, nå kan jeg endelig skride til det juridiske verket og bli en del av den juridiske profesjon som vårt samfunn holdet så meget høyt, sier jeg påfallende høyt og får lumske blikk fra en samlet lesesal.

Denne salige akademiske vitetrangen varer i noe og vel tredve sekunder. Spisse røster med perfekt diksjon ljomer i lesesalens ganger. De hvisker høylytt om arbeidsoppgaver, forelesninger, eksamensoppgaver, sensorveiledninger og mønsterbesvarelser. Ut fra deres krystallklare diksjon må de stamme fra Oslo Vest, Asker eller Bærum. Denne ansamlingen jusstudenter, antar jeg, er de ypperste faglig sett blant de framtidige jurister som leser på Nygårdshøyden.

Jeg blir imponert, men kan simpelthen kjenne mine stresshormoner flomme over i møte med min egen tilkortkommenhet og kjenner at jeg blir ytterst tissetrengt som konsekvens. Dyrebare minutter, som var satt av til akademisk dannelse innenfor den juridiske melkeveien, forsvinner i samme takt som verdens isbreer. 

Etter at blæren er tømt håper jeg for første gang i løpet av dagen å gyve løs på de juridiske arbeidsoppgaver. Jeg har knapt kommet tilbake til min leseplass da en bråte med studenter på mitt kull hvisker og tisker om arbeidsmarkedet for vår kjære profesjon. Ahhhh, hvilken profesjon vi skal blive en del av tenker jeg optimistisk og stirrer lettere kameratslig på de Chinos-kledde og seilersko-bærende studentene.

Forhåpningene om et stressfri sammenstøt brytes like hurtig og brutalt som et fransk lyntog uten bremser og som deiser inn i en fjellvegg i alpene. Eksamenstiden er over den gjengen med jusstudenter, og det betyr karaktertid. Og med karakterer mener jeg ikke slikt som moral, verdier og personlig integritet. Jeg mener gode karakterer som kan motregnes til stillinger i advokatfirmaenes palasser, hvor man ved svingning av den juridiske forretningspisk kan tjene seg rikere enn onkler i Andeby. Men veien til jussens nirvana, og forretningsjussens pengefabrikker er lengre enn Frodo og Sams vei til Mordor. Og det er kun de djerveste, mest strukturerte og skarpskodde argumentasjonslegender blant oss som vil nå dit.

Denne gjengen er nok blant disse djerve, strukturerte og skarpskodde blant oss. Det snakkes løst og fast om Trainee-opphold, praktikantstillinger på ambassader, og andre fornemme stillinger de har innehatt i sin unge alder. Den juridiske profesjon ligger langflate etter deres unge og hvetebrød-varme juridiske kompetanse. Min egen utilstrekkelighet i møte med en slik garvet gjeng med framtidsutsikter som nærmest garanterer gasjer i de høyere klasser, er total. Så total at jeg på ny kjenner stresscellene formere seg like raskt som en gepard som har startet sitt angrep på en forsvarsløs hjort. Av alle disse dagene som kom og gikk, lite visste jeg at det skulle innebære livet til en utilstrekkelig streber innenfor den juridiske profesjon.

Kommentarer

kommentarer