Skal skyte rakett høyere enn Ulriken

På HVL finnes det studenter med skyhøye ambisjoner. Herman Linnestad er én av dem - med blikket rettet langt over både karakterer og Ulriken.

Det tar ikke lang tid før man merker at Linnestad er av det engasjerte slaget. Med fulltidsstudier i energiteknologi og fire verv på CV-en, har han mer enn nok å henge fingrene i. Likevel var det aldri noe spørsmål da han hørte at HVL skulle starte en rakettklubb, det var en «no-brainer».

Det er liten tvil om at romfart er i vinden, også her til lands. For en måned siden ble den norsk-tyske raketten «Spectrum» skutt opp fra Andøya, til tross for eksplosjon, ble det omtalt som et historisk gjennombrudd for norsk romfart.

Interesse fra barnsben

At Linnestad endte opp i en rakettklubb, er neppe tilfeldig. Rominteressen har vært der så lenge han kan huske – mye takket være morfaren.

– Han var flyingeniør, og vi pleide å bygge modellfly sammen da jeg var liten. Det var vår greie, forteller han. Det startet med lim og plastdeler ved kjøkkenbordet, men vokste raskt til noe mer. 

– Jeg tror det var da interessen virkelig ble vekket. Det tente en gnist.

Fascinasjonen for romfart har aldri forsvunnet. Tvert imot. 

– Det er noe utrolig fengslende med det å være oppe i lufta, eller enda høyere, ute i verdensrommet, sier han med et glimt i øyet.

Et skyhøyt første forsøk

Det hele startet med et enkelt ønske: å bygge en rakett. Planene fikk raskt navnet «Prosjekt 1», som Linnestad kategorisk kaller det. Man skulle kanskje tro at ambisjonen i første omgang var å få noe – hva som helst, til å lette fra bakken. Det i seg selv er en milepæl, men for Linnestad og resten av gjengen i Astro HVL var ikke det nok.

– Målet er Bergen bys høyeste punkt, sier han.

Ulriken som ruver over byen, er målet. Det handler likevel ikke bare om høyde og rekkevidde, men også om engasjement.

– Bergen er en patriotisk by, og vi ønsker å spille på det. Vi har jo selv blitt glad i byen, så det føles riktig, forklarer Linnestad.

Ikke bare YouTube og gaffateip

Det er lett å tenke at det å bygge en modellrakett er plankekjøring, spesielt etter et par inspirerende YouTube-videoer fra gjengen i «Dude Perfect». Men i virkeligheten krever det langt mer enn bare lim, papp og optimisme. Linnestad forklarer engasjert om avansert teknologi, elektronikk og kamre med ulike funksjoner. Raketten deres har til og med et eget rom for fallskjerm i toppen, for en trygg nedstigning.

Produksjonsprosessen er grundig, og materialene er nøye valgt ut. Flere prototyper er allerede testet, og målet er en rakett bygd i lett og slitesterk karbonfiber. 

– Jeg lærer mye mer når jeg faktisk kan holde det i hånda og se hva som gikk galt, sier han og demonstrerer hvordan praktisk arbeid utfyller teorien.

Lite er overlatt til tilfeldighetene når oppskytingen nærmer seg. Det handler ikke bare om å få raketten opp, men om å gjøre det riktig.

Sky’s the limit – men helst utenfor bygrensa

Den som håper å se raketten skyte opp ved foten av Ulriken, må nok dempe forventningene. Det å sende et prosjektil over 600 meter rett til værs midt i Bergen er mildt sagt uaktuelt. 

– Det ville vært galskap å skyte den opp i byen, ler Herman. Derfor går turen til et hogstfelt et godt stykke utenfor bygrensen, der det både er rom og ro til å gjennomføre en trygg oppskyting.

Men trygghet kommer med en pris: Publikum må bli hjemme. De eneste tilskuerne som er ventet er mentorer fra NTNUs rakettforening Orbit. De skal være flue på veggen, ikke redningsmenn. 

– De er der bare for å observere. Vi har heldigvis full kontroll, sier Linnestad med et smil.

Siktet er stilt – venter bare på været

Å skyte opp en rakett i værbitte Bergen er lettere sagt enn gjort. Regn, vind og ustabile forhold gjør at oppskytingen i stor grad er væravhengig. Derfor tør ikke klubben å låse datoen helt ennå.

– Det må være helt vindstille. Det er ikke akkurat hverdagskost i Bergen, men vi satser på at det lar seg gjøre i løpet av mai, sier Linnestad.

Han er likevel ikke i tvil om at prosjektet vil lykkes – og at ambisjonen om å passere Ulrikens topp er realistisk.

 – Jeg er 110 prosent sikker på at det går. Estimatene våre tilsier at vi kommer godt over Ulriken, slår han fast.

Linnestad avslører ikke hva som venter etter det første og mildt sagt ambisiøse prosjektet, men med gnisten i øynene og raketten snart klar for avgang, er det ingen overraskelse om klubben snart har større horisonter i sikte.

Alt begynner med et spørsmål

HVL-studenten har nok å henge fingrene i. Da han ble invitert til å delta på CERNs innovasjonscamp, nølte han ikke et sekund. Temaet «Hva om mennesket kunne starte på nytt? Hva ville vi gjort annerledes?» åpner opp for større tanker. Nettopp derfor appellerer det, mener Linnestad. Spørsmålet kan nemlig romme det meste.

Før vi runder av har han likevel et råd til studenter som ønsker å engasjere seg: 

– Du må ha troen på deg selv og ikke være redd for å prøve nye ting. Det er bare å kaste seg ut i det.

For av og til skal det ikke mer til enn et lite dytt, før både drømmer og raketter får luft under vingene.