Har du stoppet opp og klødd deg i hodet når du leser pensum? Det har Eirik også.



APROPOS:

Hvis jeg hadde spurt deg hva det engelske ordet «cornucopia» betyr, hva ville du ha svart? Da jeg først kom over dette ordet i en av mine pensumartikler begynte jeg å stusse. Er det en skrivefeil, et fransk ord (men da skulle det vel stått i kursiv skrift?), nei, et egennavn! Jeg var fremdeles ikke overbevist, så jeg gjorde som så ofte før, klippet og limte ordet inn i Google Translate. Svaret jeg fikk gjorde forvirringen desto større. 

«Overflødighetshorn», sier Google. Jaså. Men hva er så et overflødighetshorn, tenker jeg. Nå må jeg ty til Wikipedia. Der leser jeg at et «overflødighetshorn (iht. gresk mytologi) opprinnelig er hornet til geiten Amaltheia som diet guden Zevs som spedbarn. Det er framstilt som et stort horn som inneholder en overflod av produkter, som blomster og lignende». Hva pokker har det med demokratisering i Afrika å gjøre? Jeg studerer politikk, ikke filosofi, brummet jeg. 

Jeg mistet konsentrasjonen fullstendig. I stedet for å lese om demokratisering i Afrika, fløt tankene mine i retning artikkelforfatteren. Er dette et velment forsøk på å krydre språket, å billedliggjøre abstrakte fenomener, eller bare et uttrykk for akademisk dekadens? Uansett om intensjonen er god eller forfengelig, så bryter det opp lesingen min, konkluderte jeg. Det er sannelig ikke lett å være norsk student på et norsk universitet. Før var pensum skrevet av folk som Rokkan og Jacobsen, nå heter de Morgenbesser, Wong og Gamboa. 

Er dette en berettiget harme, tenkte jeg videre. Kanskje jeg må ta et oppgjør med meg selv, og ikke artikkelforfatterens velutviklede språk. På den positive siden; de hull jeg måtte ha i mitt engelske ordforråd tettes ved nøysommelige lesing av vanskelige tekster. Det er noe å strekke seg etter! Som så mang en professor har uttalt tidligere: Universitetet skal ikke være en lekegrind. 

Med nyvunnet mot tok jeg fatt på lesingen igjen. Jeg leste én setning, så én til, så enda en setning og dette går jo som en lek, tenkte jeg, helt til jeg snubler over «the authoritarian intransigence of the Soviet Communist Party». Intransigence?

Kommentarer

kommentarer