KYNISK. Å drive lyssky utleievirksomhet er enkelt dersom du sikter deg inn på målgruppen «unge studenter», skriver Johannes Steen. ILLUSTRASJON: TRINE LOUISE WEEN

Kommentar: De fleste av oss har opplevd, eller kjenner noen som har vært offer for, kyniske utleiere.



Da jeg ankom Bergen som fersk student, i et forsøk på å gjøre livet litt enklere, hadde jeg på forhånd funnet meg et kollektiv og tatt sjansen på å leie usett. Utleieren virket profesjonell, hjelpsom, og Google-søkene mine ga meg ingen grunn til mistanke om noe som helst. Heller ikke det store røde flagget av en egenskrevet kontrakt med ett års binding fikk varsellampene mine til å lyse den gang.

Da jeg flyttet inn var jeg kjent med at mesteparten av boligen var under oppussing, men at under en måned etter innflytting skulle det være ferdig. Det jeg ikke skjønte var at kontrakten var formulert slik at de på ingen måte hadde plikt til å holde noen som helst tidsfrist. Og som du kanskje kan gjette har det skjedd ytterst lite i «boligen» jeg og flere betalte blodpris for å bo i.

Poenget her er at min historie ikke er unik. Historier om mugg, falleferdig inventar som aldri fikses og utleiere som forsvinner fra jordas overflate etter at kontrakten er signert, er velkjent for de fleste av oss. De fleste har opplevd, eller kjenner noen som har vært offer for, kyniske utleiere.

Å drive lyssky utleievirksomhet er enkelt dersom du sikter deg inn på målgruppen «unge studenter». De er gjerne helt ferske på utleiemarkedet, vet ikke nødvendigvis hvilke rettigheter de har. Ei heller har de anelse om hvor lite moral visse mennesker har i voksenverden. At folk får seg til å systematisk utnytte en av de økonomisk svakeste gruppene landet har å tilby, var i alle fall for naive meg utenkelig. Vi unge, godtroende er en gavepakke.

Det eksisterer i dag et maktforhold mellom leietakere og utleiere som overhodet ikke er greit. Utleieselskapene kjenner gjerne regelverket ut og inn, og har langt større ressurser om det skulle oppstå en juridisk konflikt. Vi unge vet derimot ytterst lite om hvordan en kontrakt bør se ut og hvilke rettigheter vi har. Det er på tide at denne maktubalansen jevnes ut, og det kan faktisk vi som forbrukere gjøre noe med.

Første bud er så klart at vi må være kritiske når vi får servert et tilbud, uansett hvor hyggelig og profesjonell utleieren virker å være. Kontrakter som utleieren selv har skrevet, og det å inngå leieforhold usett, er en stor risiko som mange dessverre tar. Hvis skaden først har skjedd, må vi vite at det finnes tilbud om hjelp. Eksempelvis har Leieboerforeningen billig medlemskap for studenter, og Jussformidlingen, som gir gratis rettshjelp til studenter, er et fantastisk bra tilbud.

I tillegg kan vi sørge for at svindlerne får svi, mens de gode utleierne får ros. Eksempelvis vil Google-anmeldelser poppe opp dersom et utleieselskap googles. Hybelrating. no er også et ekstremt bra konsept som flere burde benytte seg av. Så lenge vi i liten grad benytter oss av slike tjenester vil hver useriøs utleier kunne starte på blanke ark for hver ny leietaker, og dermed fortsette å profittere på unge menneskers uvitenhet.

Det er ikke meningen at vi skal ha en gapestokk der leietakere som ikke får viljen sin skal kunne true med å legge igjen én stjerne på Google. Vi kan ikke stikke under en stol at det ofte er flere sider av en sak, og at leietakere kan være vanskelige. Derfor medfører bruk av slike tjenester et ansvar om konstruktiv kritikk og at utleiere som gjør en god jobb også får anerkjennelse for det. Om vi sørger for at de som fortjener det får både ris og ros, vil både vi som leietakere og seriøse utleiere tjene på det.

Når du handler varer på nett og i butikken har du som oftest en forventning om hva du får for pengene hos en gitt merkevare. Slik bør det også kunne være i utleiemarkedet, og det kan vi få til om alle gjør en (bitte)liten innsats.

Kommentarer

kommentarer