Det er på tide å snakke om de viktige ting i livet
Sammen-koppen gir meg en berg- og dalbane av følelser.
Publisert
Sist oppdatert
Da jeg kom til Bergen ble jeg frelst av det geniale konseptet. For skarve 350 kroner i semesteret får man ta del i den endeløse brønnen av kaffe som Sammen tilsynelatende disponerer. For kun noen hundrelapper sikrer man seg muligheten til at kroppen blir (i hvert fall litt) oppvakt og klar til grytidlige morgenseminar og sene, seige forelesninger. I tillegg får man unnskyldningen til å ta seg tida til en ekstra kaffepause i eksamensperioden. Det minner om en dans på roser.
Men enhver rose har torner. Og denne rosen har flere.
For med på kjøpet får du koppen. Den hvite koppen med det oransje toppstykket, som bærer med seg irritasjon, frykt og skuffelse.
Irritasjon over at den ikke makter å utøve sin plikt. Jeg opplever titt og altfor ofte at det dyrebare sorte gull siver ut over kanten og ned på hånden, bordet, bøkene, notatene, PCen og andre objekter som uheldigvis skulle befinne seg i nærheten.
Frykt over at nevnte «lokk» skal gi etter. Alt for mange ganger har jeg stått lenge å skru lokket igjen, uten å ense følelsen av at det setter seg fast. At jeg deretter må ta enhver slurk av kaffe med ekstrem varsomhet for at ikke lokket skal svikte og gi meg en varm, kaffevåt opplevelse.
Skuffelse over at det var lysere tider i vente. Jeg kjente gleden var stor da man i våres fikk nyheten om at en ny kopp var i anmarsj. Klar til neste semester. Fri fra daværende kopps sorte og grønne tyranni.
Men akk, jo høyere man flyr, jo hardere lander man.
Forstå meg rett, Sammen, jeg klandrer dere ikke. Dere hørte våre kaffebønner, og ville gi oss en ny start. Men fortvil ei, for med skildringen av problemet, følger også en løsning. Gi oss kun klistremerket som bekrefter vår investering, og la oss bruke de koppene vi selv ønsker. Man sparer miljøet, og for min egen del gir det også muligheten for at jeg kan vise alle på lesesalen hvilket lag jeg holder med. Det vil gi meg en ekstra spenning i hverdagen i Brann-røde Bergen.
Jeg ønsker meg en tid der det eneste man klager på er at kaffen ikke er god, ikke det at beholderen ikke holder mål. Heldigvis er et nytt semester snart i anmarsj. Jeg gleder meg til en ny vår.
