En litt virkelighetsfjern antologi 

«alt dette lyset vi vaknar til»

Hva: Antologi 

Hvem: Skrivekunstakademiet 

Forfattere: Ole Kristian H. Flåten, Lisa Nordhaug, Ditte Hedevang, Sandra Martine Eskeland, Peter Schmidt Hagerup, April Alexandersdottir, Mikkel Grimstad, Johanne Elise Hansteen Valen, Synne Grimsæth, Rigmor Bøgelund-Jensen, Jógvan Helge Gardar, Nameera Hussain

Det er en ydmyk Studvest-journalist og litteraturstudent som setter seg ned for å lese gjennom og anmelde årets antologi fra Skrivekunstakademiet, som består av 12 bidrag fra de 12 elevene på årsstudiet i skapende skriving. De er tross alt fremtidens forfatterhåp, som kanskje er en like stor motivasjon som det er en byrde. 

 Antologien fungerer som et vindu inn til studentene på Skrivekunstakademiet. Det er førsteinntrykkene tekstene gir, som jeg har forsøkt å vurdere. Etter å ha lest tekstene, alt fra dikt til romanutdrag på norsk og dansk, to og tre ganger, kan jeg meddele at tekstene som traff meg, har flere av følgende komponenter: språklig flyt, originalitet, evne til å holde på nysgjerrigheten og ga meg lyst til å lese det jeg leste, om igjen. 

V for virkelighetsfjernt

Årets antologi heter «Alt dette lyset vi vakner til». Tittelen gir umiddelbart positive assosiasjoner.

Etter å ha lest gjennom antologien, spør jeg meg selv: Lever jeg i samme virkelighet som disse studentene? Det føles ikke ut som om vi har våknet til mye lys det siste året. Krig i Ukraina, humanitær krise i Gaza, ensomme studenter, demokratiske verdier som trues, og er det noen som husker klimakrisen? Tittelen ville gitt mer mening om den var ironisk ment, men tekstene gir meg ikke inntrykk av at den er det. 

Akademileder Sivert Nesbø spør i forordet: «Hva har de sett? Hva har de lest? Hva tenker de litteraturen skal være?». Antologien er en boble fra Nordnes, på godt og vondt. Jeg heier på at unge skrivespirer har et akademi hvor de kan fokusere på én ting: Å skrive. Det språkmessige nivået er gjennomgående høyt, og tekstene er godt satt sammen. Det er likevel påfallende at ingen av tekstene i særlig grad gjenspeiler hvordan unge føler seg i møte med dagens verdenssituasjon, eller temaer som ensomhet. Har studentene sett dagsrevyen eller lest nyhetene? 

Jeg håper det, men det virker ikke som om de tenker at litteraturen spiller noen rolle i verdensbildet. Majoriteten av tekstene har lite innholdsmessig dybde, ser mer innover enn utover og kjærlighet er et hyppig tema. Det er forståelig at man som ung forfatter tar utgangspunkt i eget liv, og at et bredere, mer dyptgående perspektiv kommer med tiden. På den andre siden skulle jeg ønske at flere forsøkte å strekke seg ut mot leseren, i stedet for å bli værende i egen boble. Jeg bør føle at de skriver til leseren, ikke til seg selv. 

D for drømmer, L for lettvint

Dessverre faller flere av prosatekstene innholdsmessig igjennom. Handlingene er litt for tynne og motivene litt for enkle. Mens jeg leser, føler jeg at tekstene går på tomgang. De mangler kjøtt på beina, og jeg spør meg selv hva de egentlig vil fortelle meg. 

Det gjelder for eksempel Ditte Hedevan sin prosatekst «Citroner». Hvorfor leser jeg en beretning om et vennepar på ferietur på Sicilia, som avsluttes med at vinbonden de bor hos tilbyr dem å røyke en joint med ham? Hedevan skriver med et flott språk, men jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke vet hva den egentlig handler om. 

Lisa Nordhaug sin «Metro» fanger meg aldri helt inn. Rammefortellingen er grei, men plottet er kjedelig. Som hos Hedevan, er formen og språket fint. I begynnelsen er det mange korte setninger uten komma, som oppleves litt anstrengende, men gjenspeiler protagonistens stressa situasjon fint. Handlingen males raskt opp, og vekslingen mellom nåtid og fortid fungerer godt. Det er flere fine skildringer, som «Han snakket søvnig inn i håret hennes, luktet tett dyne.» og «Han strøk to fingre over ryggen hennes, et mykt skispor i huden.». 

Sandra Martine Eskeland sin «En hengebjørk og henne» synes jeg derimot har en bedre innholdsmessig dybde. Slutten på teksten er dessuten nydelig, og har noe av det jeg savner hos flere, nemlig at ikke alt i livet handler om en selv. 

Det samme gjelder Jógvan Helge Gardar og hans to korttekster. Handlingen i «Toget var i rute» beveger seg forvirrende raskt frem, men jeg tolker det som et bevisst valg av Gardar, og helhetsresultatet er godt. «Emmanuel» er et godt eksempel på at budskap kan være tydelig, også i lettbeinte tekster. Bortsett fra at jeg får assosiasjoner til fortellermåten i «Reprise» av Joachim Trier, synes jeg den er original, og «Emmanuel» står igen som en personlig favoritt. Mikkel Grimstad sin tekst «Vårskrik» er også fin, og tekstens ene avsnitt får meg til å smile og savne følelsen av å være barn. Guttenes tekster har heller ikke voldsomt dybde, men ser i større grad utover egne følelser. Det er forfriskende.   

O for originalitet

Noen benytter muligheten til å prøve noe nytt, utforske språkets grenser og være mer kreativ med innholdet.

Det gjør Rigmor Bøgeluund-Jensen i «Sigrid og sneglen». Jeg er usikker på hva sneglen symboliserer, men Bøgeluund-Jensen gjør et godt forsøk på å vri og vende på virkeligheten. Det er gøy å lese. 

Synne Grimsæth er den som tøyer språkets grenser mest. Hun balanserer det godt, fordi språket skaper en helhet og fungerer som en bærebjelke, og ikke kun som et enkeltstående virkemiddel. 

 Mira Hussain lar seg inspirere av skapelsesberetningen i kortteksten «Gud forlater festen». Den handler ikke om at verden skapes, men om forelskelse. Fallhøyden er stor når man prøver noe nytt, og helhetsresultatet er litt haltende. I likhet med mange av de andre tekstene, blir Hussains bidrag hakket for drømmende og urealistisk. Hussain har også valgt å ikke bruke stor bokstav etter punktum. Det stjeler mye av fokuset fra tekstens helhet, fordi jeg spør meg selv hvorfor hun har gjort det. Det kan tolkes i det uendelige, men jeg er usikker på om det var intensjonen. Likevel skal hun ha kudos for en kreativ idé.   

L for lyrikk

Ole Kristian H. Flåten er en av fire som har skrevet dikt. Av diktsamlingen hans på åtte dikt i varierende lengde forstår jeg noen, andre mindre. Dette gjelder alle av antologiens dikt. Jeg tror jeg forstår noe, så faller jeg litt ut, før de som regel klarer å hente meg inn igjen, enten i form av gjenkjennelige skildringer eller metaforer, som starten på siste strofe av nr. VII hos H. Flåten 

Dikterne har i større grad enn prosaen forsøkt å gå inn på sårbare sider ved livet, som for eksempel Peter Schmidt Hagerup sine dikt, men mye blir litt vagt.   

T for terningkast seks

Det er enkelt å være kritisk, og jeg har lite til overs for dem som leser en bok eller ser en film, for så å si «den var bra», uten videre forklaring. Når det er sagt, så heier jeg på alle årets skrivekunststudenter. De har fylt tomme ark med ord og setninger, som gir meg bilder i hodet. Det er magisk. Det språklige nivået er gjennomgående høyt, og sånn sett vil jeg gi karakter A til alle. Men, så godt som de ordlegger seg kunne flere utfordret seg selv innholdsmessig og sett mer utover, enn innover.