Velkommen til den selvdestruktive generasjon
Hvem har vel ikke sagt til seg selv «Ta deg sammen, du kommer deg ut av det her selv».
Publisert
Sist oppdatert
Hvorfor er det slik at i vanskelige og triste øyeblikk hvor man trenger mennesker rundt seg mest, velger de fleste å lukke seg inne?
Vi har alle vært der. Det føles ut som alt og alle går imot deg og du er fullstendig alene i hele verden. Det eneste du egentlig har lyst til er at noen skal sitte ved deg. Kanskje stryke deg over håret og si «det går fint, alt kommer til å ordne seg».
Men nei da, fremfor å si «Ja, jeg trenger faktisk litt hjelp» når noen spør om du trenger det. Så sier man heller «Nei takk, det går fint». Selv om det så absolutt ikke gjør det. Vi skal spille martyren i vår egen lille fortelling. Gud forby at en liten dose sårbarhet vises, eller at noen skjønner at du faktisk ikke får til alt her i verden. Så, når løsningen ligger rett foran oss, velger vi heller å fortsette å valse under en grå sky. Og dette gjør vi igjen og igjen. Et lite selvdestruktivt mønster.
Og det irriterer meg så meget.
Hvorfor?
Jo, fordi jeg selv befinner meg i dette selvdestruktive mønsteret.
Hvem har vel ikke sagt til seg selv «Ta deg sammen, du kommer deg ut av det her selv». Du har skapt denne illusjonen av et beinhardt menneske, et menneske som tåler stormen. Et menneske som er der for alle andre, så ikke la dem se at du ikke er så stabil som de trodde. Er det ikke tross alt bedre å være alene og ikke risikere muligheten for skuffelse?
Fokuset på individet og denne intense trangen til «selvstendighet over alt på jord» føler jeg har gått for langt.
Tenk om noen skulle se forbi fasaden.
Tenk om noen skulle skjønne at du ikke har alt på stell. Tenk om du får en B og ikke en A. Tenk om du blir dumpet av den personen som fikk deg til å føle deg så verdifull. Tenk. Ja, tenk.
Det er ikke feil om du trenger litt ekstra støtte opp bakken. Det er nemlig ikke slik at vi må klare alt selv her i livet. Dette er noe jeg repeterer til meg selv ofte. Gi en stående applaus til de der ute som tør å akseptere at de ikke trenger å være så utrolig selvstendig. Til de som er sterke nok til å være sårbar overfor andre og skjønner at det ikke gjør deg svak.
En klok person fortalte meg:
“Å være myk er å være mektig”.
Så vær mektig.
