Slik blir statuen av SiB-katten
Studvest besøker kunstneren som lager SiB-kattens statue, sammen med mannen som startet det hele.
Publisert
Sist oppdatert
– Det tok litt tid før eieren skjønte hvorfor hun hadde blitt så tjukk, humrer Eirik Lie Reikerås melankolsk.
Vi sitter i et atelier på Os, omgitt av kunstverk og med kaffe og kaker på bordet. Samtalen går om livet og virket til en god venn, avgått ved døden.
Fram til 31. juli 2017 var Araya, bedre kjent som SiB-katten, et kjent og kjært syn på Høyden. I årevis vandret hun Studentsenterets haller og forlangte kos og godbiter hos Bergens studenter. Så populær ble hun at det etter hennes død ble besluttet å reise en statue av henne. Denne statuen fikk Studvest en sniktitt på.
Ikke bare en entusiast
Jeg, journalist og sjåfør, og Adrian Grindbakken, fotograf, møter Eirik utenfor Studentsenteret tidligere samme dag. Øyeblikket har kommet for å få se det foreløpige resultatet av månedsvis med arbeid.
– Hva er egentlig din rolle i dette her?
– Jeg er bare en entusiast, jeg, svarer han med et smil, og peker til genseren sin. Den har påskrevet bokstavene DERA (Det Eneste Reelle Alternativ, tidligere studentpolitisk liste), og jommen om ikke SiB-katten er avbildet der også.
Litt videre graving viser imidlertid at dette utsagnet ikke er helt dekkende. Eirik er hjernen bak hele prosjektet, sammen med kompisen Tord Lauvland Bjørnevik. Han er administrator på facebook-siden til SiB-katten, som ligger på komfortabelt over 3000 likerklikk, og initiativtaker til at en statue skulle reises.
Det hele startet, ifølge Eirik, med at studentlisten der han var medlem, DERA, hadde satt det å lage statue av SiB-katten som en del av sitt valgprogram. Da hun gikk bort sommeren 2017 var Eirik og kompisen Tord raskt på banen med å få tak i en skulptør som ville ha jobben, og startet en innsamlingskampanje. Når Studvest møter Eirik ligger innsamlingen på rundt 13 000 av ønskede 15 000 kroner.
I baksetet sammen med Eirik sitter Anders Hønsi, utsendt fra Sammen, som sponser halvparten av utgiftene innsamlingsaksjonen ikke når over. Stemningen i bilen er jovial, men spent.
– Jeg håper bare den ligner, sier Eirik nervøst.
– Helt konge
En god halvtime og litt febrilsk bruk av Google Maps senere ankommer vi en bratt dal utenfor Os, og galleriet til kunstner Vidar Bratlund-Mæland. Vi hilser og utveksler høfligheter, men Eirik er tydelig på hva det er han er kommet for.
– Jeg vil gjerne se den så fort som mulig.
Vi går inn i huset, til det rommet som av skulptør Vidar beskrives som «skrekkammeret». Statuer av kropper med varierende antall kroppsdeler påmontert stirrer ned på oss fra veggene. Og midt i dette noe groteske skuet står hun, majestetisk på en sokkel midt i det rotete verkstedet. Det er, dog uferdig, umiskjennelig SiB-katten. Selv det hjerteformede halsbåndet hun alltid gikk med er gjenskapt i detalj. Eirik og Anders virker fornøyde, og lettet.
– Den ser helt konge ut, utbryter Anders.
Vidar virker også selv fornøyd, og mener de ligger godt an til en avduking til høsten.
På dette tidspunktet blir vi avbrutt av den kjente kunstneren Arne Mæland, Vidars far. Han synes glad for å få besøk, og lirer av seg tips og anekdoter i en faderlig fart.
– Jeg hørte dere snakket om fargen statuen skal ha, begynner han.
– Hvis dere finner en gjeng studenter som samler seg i en ring rundt statuen og pisser på den, da får den et nydelig grønnskjær!
Vil hedre sin helt
Et par dager senere satte jeg meg ned med Eirik for å snakke om den åpenbare kjærligheten han har for Araya.
Ifølge Eirik er det viktig at en statue av SiB-katten kommer på plass. Han mener at Araya kan stå som en inspirasjon, ikke bare for kjæledyr, men også for folk flest.
– Jeg synes det er viktig å hedre sine helter. Om SiB-katten hadde vært et menneske, hadde hun vært et svært bra menneske. Og veldig vakker, forteller en smilende Eirik.
– SiB-katten har jo vært omtalt i internasjonale så vel som norske medier. Hvorfor tror du hun ble så stor, både for studenter og utenforstående?
– Jeg tror greia var at hun hadde så mye sjel. Hun var full av selvtillit, og visste godt at hun var dronningen på Høyden. Hun viet sitt liv til studentene, og forventet alltid kos som betaling, forklarer Eirik.
– Dette er galskap
Tilbake på Os har vi forflyttet oss opp i overetasjen for kaffe og kaker. Rommet er sprekkfullt av skulpturer og maleri. Bortimot alt, ifølge kunstnerne, er laget av dem selv. Samtalen har dreid over til noe som nesten kan virke som et gravøl, hvor Eirik og Anders strør om seg med anekdoter og minner fra årene med SiB-katten.
– Hun var en ordentlig kjendiskatt, mimrer Anders.
– Bergens, og kanskje Norges, mest berømte katt, slenger Eirik inn.
– Det er jo rimelig sjeldent at denne typen prosjekt faktisk blir gjennomført. Hvorfor har dette fungert?
– Viktigst er det at man har én person som virkelig brenner for det, kommenterer Vidar, mens han nikker mot Eirik og kattegenseren hans.
Pappa og kunstner Arne har sitt eget perspektiv på det hele.
– Dette her er galskap, gutter. Og det er galskapen man huskes for.
